lørdag 7. mars 2009

www.fotafar.com

Fra nå av vil bloggene bli postlagt på www.fotafar.com

Håper det skal bli lettere å legge ut bilder og annet knask der.

Klem Inga

mandag 23. februar 2009

Kaldtsvette og hjertebank.

Bomber gått av ved Khan al-Khalili i Cairo. Hva, hvem, hvor? Faen.

Pyton, kaldsvette hender og hjertebank.

La oss sende varme tanker av medfølelse til familien til jenta som mistet livet og til alle de som er skadet. Det kunne like godt ha vært meg.

La oss heve hodet og aldri senke det for de som utøver slike handlinger.

Alle mine venner i Khan har det bra. Eg var så redd, så redd.

Alhamdullilah.

Inga

fredag 20. februar 2009

Jaba Jaba Jee..

Torsdag 19. februar

Jaba Jaba Jee er mitt nye favorittord.
Det kan brukes som faen og jess herlig herlig. Eg bruker det nå like mye som eg bruker yaaaaani.

Nå er vi alle tre nede for telling med influensa, men dagene går for det meste på skinner.I dag var dagen komt. Har jobbet mye med organisering av: "Health Awareness Day" prosjektet den siste uken og nå gjenstår bare evalueringen.

Begynte dagen med å lage plakater. Planer vi hadde om å sitte utendørs utgikk ettersom det var kraftige vindkast i hele dag. Kvinner er kvinner og menn er menn så Hussein tok seg av jobben med å rigge til stoler.

Eg og Najat trasket etterhvert rundt gatelangs på jakt etter den beste frukthandleren, vi endte opp hos mannen min på hjørnet. Der handlet vi alt vi kom over av fersk frukt, vi skulle lage fruktsalat og servere som et sunt alternativ til alle smørkakene og potetgullet som blir spist til alle døgnets tider.

Nesten to timer tok det å hakke opp all frukten, etterhvert kom Annicken så vi fikk skravlet i vei om livets trivialiteter. Vi er flinke til det. Evaluere, mulitiplisere, bagatelisere, overanalysere. Hehe jada vi har litt fritidsproblem. Kristian er flink til å holde oss på matta.

Hovedmålet med dagen i dag var å skape sunne holdninger. Og vennskapsbånd. Sportsgruppa vår består nå av kvinner fra 16-52 år. Noen kommer for å bli slanke, noen kommer for å fjase, noen kommer for å snakke, noen kommer rett og slett fordi det er deres eneste tilbud/time utenfor hjemmet. Så vi har det gøy mens vi trener, veldig viktig. Diabetes er veldig utbredt her så gode verdier innen mat kombinert med sunn livstil ellers er forebyggende, og ettersom det er moren i huset som etterser kostholdet håper vi det kan få ringeffekt.

klokken begynte å nærme seg to, Right To Play var ennå ikke komt. alt var egentlig klappet og klart, men alt vi manglet var kvinnene våre. Amira vår kjære mor var første som møtte opp. Da begynte vi å skravle og slutte å tvinne tommeltotter.

Da vi endelig kom oss i gang var vi 29 kvinner. Eg er kjempe fornøyd. Hussein og Kristian sto på utsiden og tjuvlytta. Emilie en libanesisk maratonløper som er tilknyttet Right To Play holdt foredrag om mat og helse også hadde vi gruppearbeid med diskusjon rundt viktigheten av fysisk aktivitet.

Vi avsluttet dagen med en treningsøkt. Nå er rommet vårt blitt altfor lite. Og det er ikke bare bare og bytte lokale. Det er ære, politikk, stolthet, politikk, skeptisisme og politikk inni bilde. Men steg for steg så tror vi at det skal la seg gjøre. Og vi har allerede funnet det perfekte tilholdsted så vi krysser fingrene for det.

Neste ting på agendaen blir å få til en utflukt. Da eg luftet ideen såg eg for meg at vi kunne ta en piknik på stranda, men med engang ideen om sosialisering ble brakt på banen ble det ivrige ønsker om Faraya, tur i snøriket. Vi får jobbe for å få til en mellomting, lommenboken min klarer å lage fruktsalat, men ikke swoop swoop swoop.

I morgen fredag begynner mitt store hjertebarn: fotoprosjektet. Eg har jobbet for å få dette til siden oktober og nå begynner det:)
På tirsdag var eg i Beirut for å kjøpe inn kameraer. Annicken var nødt å komme nordover for å hjelpe meg med finansieringen, ettersom kortet vi disponerer er i hennes navn. Nå har vi 24 kameraer. Har organisert en fredagsgruppe og en lørdagsgruppe og et utlånsystem. Vi kommer fremover til å ta opp ulike temaer og kjøre ulike prosjekter. Visjonen er at ungdommene skal få utfolde seg selv. Iløpet av helga er pckjøpet i boks:)

Ellers har eg og Annicken blitt tvangsforet med suppe laget av gress, det skulle være sunt, men smakte vondt og var kjipt. Eg har blitt frastjålet mine hjertekjære Dolce & Gabbana solbriller og Annicken er frastjålet masse penger og minibankkortet sitt. Med en tåre i øyet innser eg at brillene nok er borte, men med tid og stunder burde eg klare å kjøpe meg nye.Eg innser at noen antakeligvis syntes de var veldig veldig fine, for det var de jo. Pengene og minibankkortet skaper problemer for det rokker med tilliten, vi ser hva som skjer fremover. I hjemmet får vi trøst og det er da alltid godt, begynner å bli bortskjemt:) Liker det:)

Allah Ma3ko, som vi ser på disse kanter,

Inga

lørdag 14. februar 2009

When love and hate collide

Vi fikk fri fra jobben i dag, ikke for å feire kjærlighetens dag, men fordi dagen er libanesisk helligdag.

For 4 år siden i dag ble mannen som blir betegnet som Libanons nye landsfader, Rafik Hariri drept i et attentat som tok livet av han og 22 andre. Det blir reknet som det største attentatet i libanesisk historie etter den grusomme borgerkrigen som endte i 1989.

4 år har gått og mye har skjedd siden. Hans død førte til The Ceader Revolution. Rafik Hariri var en mann for sitt land som jobbet mye imot den syriske innflytelsen i landet. Syria hadde da hatt fysisk nærvær i Libanon siden 1976. The Ceader Revolution var en massiv folkebevegelse. Mye av bevisene etter attentatet av Hariri pekte mot Syria og de ble tvunget til å trekke ut de resterende styrkene i landet. Fra denne bloggens ståsted er alle slike påstander spekulasjoner. Saken skal inn for en oppnevnt FN domstol i Nederland i mars. Alle de offisielle dokumentene ble under enorm sikkerhet sendt over til Europa forleden uke. Rettergangen der vil si oss mer om fortid og fremtid i saken.

Nå har det som sagt gått 4 år etter Hariris død. Markeringen downtown Beirut i dag kan ikke annet enn beskrives som spektakulær stor. Eg og Kristian vandret i et folkehav vi ikke har en anelse om hvor stort var. Vi fikk en følelse av hvor mye folk vi hadde i vente allerede da vi bevegde oss nordover i morgentimene. Da vi nådde Saida eksploderte trafikken. Vi kjørte oppover i kø, servisen vår var i en kolonne av biler og busser som alle var overfylt av folk og flagg.

Ved Kola var det umulig å finne noe servis som kunne ta oss innover mot sentrum. Det endte med at vi ble kjørt innover av den feiteste splitter nye mercedesen. Gjett om eg var glad eg hadde byttet ut det vanlige skjerfet med et snobbeskjerf, følte meg hjemme i luksusbilen.

Downtown var overfylt av folk og flagg. På hvert tak sto det skarpskyttere. Vår bil kjørte oss så langt han kom før vi måtte traske videre. Vi takket og sa farvel. Downtown var innestengt av piggtråd og tanks. Sikkerheten var på topp. Den politiske eliten var ikke akkurat samlet, men heftig representert for å komme med appeller i dag. Ordet sikkerhet har en annen mening i dette landet; det betyr at man bevæpner seg til tenna!

Vi trasket innover i folkehavet, via høytalere ljomet det appeller som samhold. Folk koste seg i solen. Noen hadde tatt med seg en vannpipe, andre kjøpte ostesandwicher som ble grillet på finurlige griller som var satt i stand for anledningen. Det var rart å gå gjennom folkehavet. Et folkehav som var samlet for anledningen, men som i nær fortid har stått så milevis fra hverandre. De har drept og hatet hverandre. Noen hadde store behov å markere sine politiske og religiøse standpunkt. Eg så en falangist og en shiamuslim stå side om side. Det var sterkt.

Det er snart valg i Libanon. Var dagen i dag en farse og valgpropaganda? Eller var det et tegn til verden om at all forsoning er mulig.
Eg gikk rundt med en underlig følelse inni meg, og den var god. Det var en følelse som gav håp. Eg velger og tro det.

Prisen man må betale for å gå rundt med blonde hårlokker er hard. Man slipper igjennom sperringer som folk må gå rundt. Kristian flirte godt daeg ble spurt om eg ville slippe igjennom en steng port. Ja svarte eg med den største selvfølgelighet. Har man en diger linse på et fancy kamera kommer man enda lenger.

Vi avsluttet den kjappe Beirut turen med en sandwich og en kaffe i solskinnet. (Og en muffins som smakte himmelsk, men det skulle egentlig være en hemmelighet)

Nå er vi tilbake til Tyr og verden vi hører hjemme i. Her veier Hezbollahflaggene høyt på himmelen, de var ikke å se i Beirut i dag. Vi skal snart tilbake til leiren og gjengen vår der. Mange av barna er syke for tiden, influensa rår ettersom det er så store temperaturforskjeller.Ettersom vår jobb innebærer at vi får 1000 klemmer hver eneste dag har eg klart å pådra meg en heftig forkjølelse selv. Men den prisen er eg villig til å betale.

Happy Valentine allesammen!
For å gjøre verden til et bedre sted sender eg dere en oppfordring til å gjøre stas på deres kjære i dag.
Noen kjærlige ord, noen vakre blomstrer eller overrask med noen uanstendige forslag. Nyt dagen til fulle!

God klem fra

Inga

Hva holder vi på med for tiden

Tirsdag 10. feb

Dagene går og det altfor fort. Vi er alle travle for tiden.De normale arbeidsoppgavene går jevnt og trutt samtidig som vi alle tre er engasjerte i forskjellige prosjekter. Annicken er godt igang med forskningsarbeidet sitt, Kristian holder på å utvikle et fotballag og eg er i sluttfasen med å dra igang fotoprosjektet. Holder på å kvalitetssikre prosjektet slik at vi får overført siste rest med penger, er ganske utålmodige på å få det til ettersom vi alle er ivrige etter å komme igang.

Vurderer å dokumentere fotoprosjektet ved å lage en bok. En bok som kan benyttes til informasjonsarbeid om de institusjonene vi jobber med her nede, og Palkom sitt arbeid. Sist og ikke minst kan en bok forbli en evig utstilling av innsatsen våre unge og lovende her i leiren gjør. Får se hvordan dette går.

Kristian sitt navn er allerede etablert som fotballnavnet i leiren. Alle unge gutter med fotball-iver kjenner hans navn. Fokuset nå er å utstyre spillerene med det absolutt nødvendige utstyret, dvs.fotballsko og muligens drakter. Right To Play har gitt mange fotballer :)

Annicken gjør et fantastisk arbeid innen sitt fagfelt. Ho gjør research til sin masteroppgave hvor ho tar for seg problemstillinger vedrørende Den palestinske identiteten i Diaspora.

Knytter stadig tettere samarbeidsbånd med organisasjonen Right To Play. Ettersom treningsgruppa er blitt et populært tilbud med en stabil mengde kvinner som deltar drar vi igang en: "Health Awareness Day" for kvinner 19. februar. Der skal vi ta opp diverse problemstilling angående gode og sunne verdier innen helse, kropps-ideal, mat og trening. Right To Play skal være med oss denne dagen, satser på at det blir en meget fruktbar dag. Ordet fruktbar passet fint fordi eg og Annicken planlegger å lage stoooore mengder fruktsalat til kvinnene våre :P

I dag tidlig var eg med Abed, en av sjefene mine inn til Tyr. Han hadde et møte med en organisasjon der inne og ville at eg skulle få anledning til å møte de. Mens han var i møte fikk eg audiens hos en av lederne for organisasjonen. Imam Sadr Foundation, opprettet i navnet til Musa Sadr, shiaoverhodet som i sin tid opprettet shiabevegelsen Amal. Hezbollah er et utspring fra Amal, mens Hezbollah fremdeles er bevæpnet etter borgerkrigen gikk Amal med på å bli avvæpnet og er i dag en mer politisk rettet bevegelse.

Det er shiabevegelsene som er bærebjelkene i den sosiale velferden her i Sør-Libanon. Hezbollah bruker f.eks over 90% av sine økonomiske midler på å drive sosiale tiltak som helsetjenester, skoler etc.
Dette kan muligens forklare hvorfor de antas å gjøre så og si rent bord her i sør på det kommende valget her i Libanon.

I møtet i dag snakket vi om problemstillinger som angår både libanesere og palestinere. For det meste dreide det seg om problemstillinger vedrørende mental helse. Det er gjort altfor lite forskning på den mentale helsetilstanden i denne ustabile regionen. Og da spesielt urovekkende er det når man ikke har oversikt over hva som kan ventes av mulige senskader for barna her. Det var stadig et tankekors under krigen på Gaza hvor mye forferdelige bilder som ble vist gjennom media. Man kan forstå eksponeringsbehovet,men man må også innse at disse bildene er vanskeligere for små barn å forstå konteksten rundt bildene som vises. Og de blir ikke på noe måte skånet for disse bildene. Nå veit ikke eg hvordan mediedekningen var hjemme, men her var den hvertfall hard og brutal. Dersom vi bestemmer oss for å ha tegning med barna vi jobber med må vi være flinke til å komme med positive ideer til motiver, for dersom de skal tegne utfra side egne tanker så sitter man igjen med tegninger av tankser og bombefly i forskjellige fasonger. Dette sier noe.

Eg håper eg klarer å meddele at vi ikke ligger på latsiden akkurat. selv om vi lever et godt liv. I dag har eg fått mange presanger og to overaskelsesfester med da altså to store kaker.

Her lider vi ingen nød. I kveld har vi vært samlet hjemme hos en kollega og venn. Der har vi spist god kake, drukket te og røyket vannpipe. Vi danset til noen orientalske rytmer og lo som vi grein av hennes manns abligøyer. Min nyinnkjøpte shisha funker som en drøm, gjett om eg ble glad ettersom alle eg har kjøpt tidligere har vært katta i sekken.

I dag kom forøvring regnet vi alle har gått og ventet på. Og når det kom så kom det skikkelig! Været har vært til stor bekymring for alle som driver med jordbruk i området ettersom det knapt har vært noe nedbør,noe som er svært negativt for avlingene. Det har vært lite snø i fjellene. Men nå er det ordnet seg. Ligger i senga mi med stearinlys. Strømmen er borte og ute LYNER og TORNER det uten sidestykke, det blinker som på et diskotek. I fjellene er det snøstorm så trafikken er et kaos. La oss håpe solen vender tilbake om noen dager:) Haha eg og Annicken trosset de ubarmhjertige værgudene og labbet avgårde til trening i dag.
Ho tok på seg de utslitte støvlene PALKOM har stående her i huset. Folk lo av henne på veien, det var ustyrtelig morro. Folk så fottøyet hennes og brast ut i latter. Amira kunne fortelle at det var ikke vanlig for jenter å gå med støvler i det hele tatt. Jenter foretrekker mer feminine sko var vell mer hennes kommentar. Vi får satse på at Annicken kan være en pioner innen fornuftig
fottøymote.

Nå skal eg blåse ut gravlysene mine (eneste eg fant da eg gjorde innkjøp) og prøve å sove.



Inga

tirsdag 10. februar 2009

Livet er et sammenhengende mirakel

Denne bloggen handler om de magiske øyeblikk.
Man går gjennom livet med noen høydepunkter og mange nedturer.
Avogtil har man det veldig vondt og ting butter veldig imot, og avogtil har man det så vanvittig bra.
Denne helgen har vært et av livets vanvittig bra høydepunkter.

Trekløveret i sør satte seg torsdagsettermiddag i en servistaxi. Destinasjonen vår var Beirut. Lenge hadde eg gått å drømt om en frisørtime. Det var første ting på agendaen. Vi kom oss avgårde mye senere enn planlagt ettersom vi var på utflukt med Abu Jihad på torsdagen. Det brydde oss ikke for vi hadde en fantastisk dag med barna i en offentlig hage i Tyr. Mange rampestreker og magiske øyeblikk. Eg synes det er magisk når et barn synes noe er skummelt og tar meg i hånden for å føle seg trygg. Vi tok de blinde med oss i hagen og fortalte de hvordan omgivelsene var. Vi lo, lekte med barna og delte noen flasker vann ettersom dagen var veldig varm.

Vell fremme i Beirut innså eg at det skulle holde hardt å rekke å få til en frisørtime. Eg var rask med å komme meg avgårde, frisøren eg møtte på valgte å holde oppe lenger slik at han kunne klippe meg. Gjett om eg var glad :)

Klokken begynte å nærme seg 1900. Da skulle trekløveret bli et firkløver. Som den fantastiske vennen han er hadde Roy satt seg på flyet fra Cairo for å feire bursdagen min i helgen. Det er en fantastisk følelse når man møter venner man ikke har sett på lenge, det ble et gledelig gjensyn. På melding om vi ønskte noe fra taxfreen ble det på ønske fra Annicken bestillt snop. Så Roy og Annicken ble venner på null komma niks.

Men vi skulle da ikke bare være et firkløver. Vi hadde en middagsdate med Tone og Håkon. Etter å ha somlet oss ut fra hostellet inntok vi et fantastisk måltid med libanesisk mat sammen. God mat og gode venner, fragil lykke. Vi avsluttet kvelden med å myse rundt i Beiruts gater og deretter fortelle til Roy at han skulle bli med på blåtur. Den skulle ta oss til Syria.

Som unge effektive mennesker hadde vi besluttet å benytte frihelgen til å forlenge visumet vårt her i Libanon. Man må ut av landet med jevne mellomrom for å få nye måneder med opphold. Selv om det ble sene torsdagskvelden var vi svært bestemte på tidlig avreise fra Beirut. Hal åtte fredagsmorgen ringte eg de to søvnige på naborommet som til sin frustrasjon innså at de ikke ble mer søvn. Hal ni var vi alle i en servistaxi som skulle ta oss til Syrias fantastiske hovedstad, Damaskus.

Det er igrunn litt råflott å ta servis istedenfor buss, men spesielt når man skal krysse grenser er det innmari mye lettere. Da slipper man å vente på at alle på en stor buss skal komme seg gjennom. U2 kassetten eg har referert til tidligere ljomet i høgtaleranlegget da vi freste oppover åssidene.
Hver sin iskald cola og sandwich gjorde allemann salige. Vi pratet og fjaset. Tanker om søvn på kjøreturen utgikk.Visumprosessen gikk greit, men det gikk med mer penger enn hva vi hadde planlagt. Å komme seg inn i Syria koster idag for en nordmann 30 US, man må i tillegg betale 10US for å komme seg ut igjen. Men alhamdullilah vi har som andre nasjonaliteter ingen problem å krysse grensen. Har Syria ambassade i ditt respektive land så får du ikke komme inn i Syria uten å allerede ha ordner visa. Sorry man, no can do.

Som vanlig flottet eg meg med mine Dolce Gabbana briller og et evig smil på munnen. Det er en fantastisk følelse når en syrisk grensevakt smiler og sier til deg på arabisk:Velkommen til Syria, Allah er med deg! Da veit du at dette kommer til å bli ei fantastisk helg!

Vell fremme i Damaskus var vi overlykkelige av å være fremme, vi var så klare til å begynne dagen at vi til min store fortvilelse glemte kassetten min igjen i bilen.
Eg må på utkikk etter å anskaffe meg en ny en. Rask var innsjekkingen på vårt utvalgte hotel, vi var ivrige etter å utforske Damaskus. Eg har vært i Damaskus ved flere anledninger tidligere, eg kan med lett erklære at eg er forelsket i byen. Området rundt Ummayademoskeen og markedene der er herlige. Bønneropene ljomer for fullt og du føler du er i en annen verden. Lukter av krydder, mat, orientalske søtsaker vibrerer i nasen din på ferden gjennom de spennende markedene. vi tok ofte pauser på fortauskafeer i gamlebyen, en shisha og en kafffe, bare blomstret mens vi så på damaskusere som nytte det å ha en fridag.

Eg kan meddele at eg gjennom mine år i midtøsten ikke noensinne har vært så stolt av å være nordmann. Norwac sin innsats på Gaza har ikke gått noen forbi og når du sier at du er i fra Norge er det respekt i blikket som rettes mot deg. Man blir rakrygget og stolt av slikt.

Både eg og Roy investerte i hver sin Shisha. Vi fant en butikk hvor de solgte vannpiper av ypperste kvalitet. Fantastisk. Etter noen timer med å gå oss vill og bare kose oss i Damaskus gater var tiden inne for firkløveret og utvides til et femkløver. Vår gode venn Magnus har bestemt seg for å pynte litt på arabisk kunnskapene sine så han skal oppholde seg i Damaskus frem til sommeren. Eg innser at det er et meget klokt valg. Han kom oss i møte for å delta på resten av helgens eventyrer.

Både eg og Annicken hadde besluttet å kjøpe oss tepper i Damaskus. Eg har et fra før også, men ville så gjerne ha et til. Og eg visste akkurat hvilke butikk eg skulle kjøpe det i. Selv om Damaskus og midtøsten forøvrig er i moderniseringsfasen er det noe spesielt å kjøpe de gamle tingene man har lest om i historiebøkene. Ivrig etter å lære mer om handelsrutene, da spesielt om teppehandelen var det spennende å høre hvordan det gikk for seg. Ummayademoskeen i Damaskus er et yndet valfartsted for shiamuslimer. Det av den grunn at hodet til Hussein, barnebarn av profeten Muhammed er i moskeen. Spesielt fra Iran kommer det store horder med shiamuslimer for å avlegge et besøk til moskeen. De tar som oftest med seg gaver til de religiøse lederne i form at håndverksvarer etc. Mesteparten av disse varene er fantastiske håndvevde tepper. De religiøse lederne oppfordrer til å selge disse slik at de istedenfor kan få penger. Teppet eg har kjøpt har vært med på en slik ferd. Etter en lang prutesekvens med en eg har handlet hos tidligere satt eg 60US fattigere men evig fornøyd med et teppe fra Nord-Iran, kurdisk mønster, 40 år gammelt i mange farger.

Kvelden nærmet seg og vi begynte å bli kalde og sultne. Det er kaldt i Damaskus når solen går ned. Vi tok en rask tur tilbake til hotellet for kleskifte. Så var vi klare for en lang og god middag. Vi gikk på en italiensk restaurant hvor kvaliteten på maten og stemningen er av ypperste kvalitet. Etterhvert som man blir kjent med en by veit man hvor man skal gå:) Utover kvelden fikk vi servert frukt og dessert på husets regning. Live musikk og damaskusere som spiser middag ut i de sene timer setter en fantastisk prikk over I-en. Vi vandret gatelangs i de sene timer for å finne oss en plass for videre sosialisering. Vi hadde det bra.

Det var en trøtt gjeng som våknet opp lørdagsmorgenen. Ettersom alderen begynner å tynge og eg visste at tiden i Damaskus var kort og dyrebar klarte eg ikke å ligge lenge i senga før eg begynte på dagen. Det var en kjølig morgen da eg gikk ut av det sovende hotelrommet. Hotellet vi bodde på har en fantastisk innebygd hage som er åpen opp mot himmelen. Der fikk eg servert rykende fersk kaffe av en av vaskedamene.
Ho var ikke helt klar for å begynne på dagens gjøremål så vi satt å pratet en stund. Ho var fra Irak og hadde søkt tilflukt i den syriske hovedstaden. Ho var en av de heldige som hadde en jobb å gå til, mange av de enorme hordene av irakiske flyktninger som oppholder seg i Syria har verre sjebner enn henne. Vi koste oss sammen i morgenstunden.

Annicken kom også ut i den friske luften, vi inntok frokost sammen. Eg prøvde å få henne til å prøve min fantasiske blanding av hardkokt egg og jordbærsyltetøy på brødskiven , ho var skeptisk til det.
Etterhvert var vi ivrige etter å komme oss ut og oppleve mer før vi skulle returnere til Beirut. Våre mannlige reisekompanjonger var tregere på avtrekkeren så vi avtalte å møte de senere.

Første ting på agendaen var å kjøpe inn store mengder Barazi som vi skulle gi til våre venner her i Rashedieh. Barazi er en vellkjent syrisk småkake som smaker himmelsk. De går ikke an å få tak i her i Sør-Libanon så tradisjonen tilsier at de som er i Syria bringer med disse kakene hjem. Vi liker tradisjoner så vi kjøpte inn 3kg. Glade var vi da gutta kom å møtte oss slik at de kunne bære de:P

Magnus kom etterhvert for å møte oss igjen. Lite visste han at vi hadde skumle planer i vente. Han skulle begynne på skole på søndag, men vi hadde planlagt å ta han med oss tilbake til Beirut. Han var i starten litt nølende til den ideen, men etterhvert som formiddagen ebbet ut innså han at det var en glimrende ide.

Vi inntok en herlig lunsj i åssiden på Qasiuon-fjellet, ifølge bibellæren er det her oppe Kain drepte Abel. Vi vandrer stadig langs historiske åsteder.
Alle mann spiste vi pizza som smeltet på tungen. Eg klarte å drikke en sjokolademilkshake på noe som må være rekordtid så eg satt litt småkvalm i taxien som tok oss til busstasjonen. Solen var i ferd med å gå ned så det var på tide å komme seg avgårde.

Nå var vi 5 og innså at vi kom til å ha en trang kjøretur over fjellet tilbake til Beirut. Men vi ble ikke grinete av den grunn. Eg og Annicken inntok forsetet, vi byttet på den kjipe opplevelsen av å sitte på girspaken. På grensen var det ikke andre enn oss så det gikk smertefritt. Da vi gjennomgikk bilsjekken på libanesisk side sto en av soldatene og inntok en kald Heineken i det han selv trodde var i det skjul. Det var ustyrtelig morsomt. Vi knakk sammen i latter allemann.

Vell fremme i Beirut igjen innså vi at hotelreservasjonen vår hadde gått i dass. Da er det fantastisk herlig å vite at man har venner i byen. Eg ringte hotellet eg vanligvis bor på, eg var klar over at de holdt på å pusse opp så vi hadde benyttet et annet hotel for anledningen. Eieren ba oss komme, han satte himmel og jord i bevegelse for å ordne noe for oss.

vi fikk ly for natten i en leilighet som var under totalrenovering. Planker og materiale lå overalt med sengene var redd opp og vi var blide og fornøyde. Det vanket litt Barazi på han for å si det sånn:) Den aldrende sjåføren på hotellet fikk 1000 libanesiske lire av meg(5kr) som han skulle kjøpe seg skrapelodd for. vi har en spøk gående at når han vinner i Lotto så skal han ta meg med på Nancy Agram konsert. Vi gleder oss begge to.

Tiden var inne for enda mer utforskning av Beirut. Den muntre gjengen som vi var koste oss fyrstelig.

Søndagsmorgenen satt vi og spiste byens største hamburgere. Det var ikke vondt kan eg meddele, rettere tvert imot. Spesielt oss tre sørlibanesere hadde godt av litt kjøtt ettersom vår daglige kost for det meste består av yoghurt, spinat og forskjellige ugresstyper.

Vi reiste til Hreissa som er en kristen oase i en av åssidene utenfor Beirut. Vi hadde hørt rykter om at utsiktene fra den store Mariastatuen der skulle være upåklagelig, og ryktene stemte.
Vell tilbake i Beirut dro vi til Pigeon Rocks for å innta et siste samlet måltid. Vi hadde jo tross alt med oss turister. Der hadde vi også avtalt å møte Tone og Håkon. Alle visste vi at helgen sørgelig nok sang på siste vers, men blide var vi for vi hadde det så bra.

Roy hadde hele tiden gått rundt og sagt: Eg antar flyet mitt går i ni tiden, eg har ikke sjekket men tenker det. Tilbake på hotellet og bagasjen vår innså han at flyet gikk kvart på åtte og klokken var allerede ti på sju. Haha da fikk han det travelt. Vi var utålmodige etter å komme oss hjem igjen. Ved Kola skillte vi lag med Magnus som skulle vende tilbake til Damaskus. Det gjorde litt vondt i hønemorhjertet å
vite at han skulle ferdes alene i kveldstimene. Servisen vår sørover igjen hadde ikke støtdempere i det hele tatt. Ryggen var mørbanket da vi endelig kom trøtte og utslitte hjem igjen. Hjem til våre kjære, da eg kom opp på rommet mitt lå det et kjede og armbånd laget av blomstrer. Fofo og Hamoudi våre 10 årige rampegutter hadde aktivisert seg selv å vårt fravær.

Kvart over 11 fikk eg melding av Magnus at han var komt seg vell over grensen. Da sovnet eg som en stein.

Livet er kort, ta deg tid til å oppleve de magiske stunder. Utforsk. Gjør det med vennlighet og du vil se en verden som smiler til deg.

God klem fra Inga

søndag 1. februar 2009

Kjærligheten er stor.

Nå er det allerede søndagsettermiddag igjen. Skyene henger tungt over Rashedieh og regnet pøser ned. Vi har hatt en fabelaktig helg. Vi har hatt undervisning og sosialisert oss masse med venner.

I går feiret vi kjærligheten.

Vi var invitert i forlovelsesfest. Eg var så fornøyd, eg hadde endelig en anledning å danse inn mine nye stiletthæler. Vi gjorde oss klar, var gøy å pynte seg litt etter gammelt.
Sammen trasket vi under en paraply nedover gaten til festen. Vi kunne høre musikken hele veien.

Vell fremme entret vi rommet. Murvegger og skurtak. På en måte føltes det som å entre en Hollywood produksjon.
Å filme viktige begivelser er veldig viktig her så det sto et gedigent kamera mitt i rommet, man må jo ha noe å se på hver kveld etterpå:P

Rytmende skapte en pulserende stemning i overfyllte rommet, på et forhøyet podiet satt det nyforlovede paret. Innrammet av et stort hjerte. Alle i hele nabolaget var samlet til ellevill jubel. Kristian var første mann av oss som måtte i ilden som danseløve. Han viste seg å gi Michael Flatley konkurranse om tittelen: Lord of the Dance.Det så ut som han hadde tjuvtrent på den tradisjonelle dansen, Dabke, for dette kunne han.

Straks var det meg og Annicken som måtte entre dansegulvet. Hånd i hånd med resten av kvinnene skulle vi nå få anledning til å vrikke på hoftene. Litt ubekvemme i starten, men kvinner med tak i som vi er klarte vi utfordringen med glans. Vi ble varme i trøya og befant oss på dansegulvet resten av kvelden, ti ville hester hadde ikke klart å dratt oss vekk. Komplimenter fikk vi mange av etterpå:) Det å danse blir ansett som forbudt utenom festlige anledninger, så vi benyttet anledningen. Høydepunktet mitt for kvelden var å danse arabisk dans med en bestemor på 80 år. We rocked like queens!

Festen var over klokken 19.30, da gikk vi hjem og spillte kort med Fofo og Hamoudi, våre to små rampegutter.

Helgen har flommet over av kjærlighet. En av vennene våre her er blitt så forelsket i en jente i nabolaget.
Pratet med han i dag. Han har mannet seg opp som bare juling og formulert sin udødelige kjærlighet for hennei et godt gammeldags kjærlighetsbrev. Søtt, håper det lykkes for han! Vi drar gjerne på forlovelsesfest igjen for å si det sånn!

Inga

fredag 30. januar 2009

Gud gir, Gud tar.

Som vanlig stod eg og Annicken opp tidlig i dag. Setter virkelig pris på timene i hjemmet før jobbdagen tar til.
Gamal støvsugde og vi hadde morgengymnastikk. Til vår O store glede var det varmt vann i dusjen.
Noe føltes galt, klarte bare ikke sette fingeren på det.

Vi ruslet ut i sollyset for å kjøpe inn litt frukt og Manaeesh. Lager herlig fruktsalat hver morgen dersom vi har tid til det. Manaeesh er en type flatt brød med enten en krydderblanding eller ost på som stekes i en spesiell ovn. Rykende ferskt og fantastisk.

På veien til vår gamle dame som vi alltid handler hos møtte vi mange av mennene i nabolaget. De gikk fra hus til hus og samlet inn stoler. Alle har plastikkstoler som møbler så de er lette å samle inn. De trengte mange seter til en begravelse. I natt døde en 9 år gammel gutt fra nabolaget. Han hadde vært syk en tid, men foreldrene hadde ikke hatt penger til å ta han med til sykehuset. Da de endelig brakte han til Tyr, var gutten på dødsleie.

En av de blinde som eg drikker te og skravler med hver dag på jobben hadde en kommentar eg stoppet litt opp ved.
Vi satt å snakket om den lille gutten som var død. Han ristet på skuldrene og sa: "What can I say miss Inga. God gives and God takes."
Vrøvl.Det er ikke en "Gud" som tar et lite barns liv dersom det kan reddes. Det er bare et fantastisk eksempel på at livet er så ufattelig, forbanna urettferdig.

I Libanon må man ha forsikring for å overhode ha mulighet til å anskaffe seg medisinsk hjelp i tilfelle man blir syk. Har man ikke det så kan man bare tenke seg til regningen. Har man litt penger kan man gi noe form for medisinsk hjelp til barna sine, har man ikke så må man legge deres sjebne i henda på "Gud". Russisk rulett kalles det i noen kretser.

Eg liker det ikke, ikke litt engang! Forguder idealet knyttet til velferdssamfunnet vi har hjemme! Alle har krav på medisinsk hjelp.
De som ikke klarer å se godene med det må gjerne komme hit en tur og føle litt på urettferdigheten. Når det til enhver tid er lommeboken som snakker så lever man et kjedelig liv, spesielt dersom den er tom.

Inga

onsdag 28. januar 2009

Dagene går

Sitter nå i senga mi, spiser ei nyplukka appelsin og hører på musikk. Må innrømme at eg verdsetter de få minuttene eg har med alenetid. Bare la tankene fly og slappe av i sitt eget selskap. Her skal man helst være omgitt av mange mennesker hele tiden. De har heldigvis etter hvert blitt vant med at disse rare folka fra Skandinavia faktisk trenger litt tid for seg selv. Klokka er litt over fem og arbeidsdagen er over.

Har ikke blogget på lenge. Dagene er over på et blunk, i det siste har vi knapt hatt tid til annet enn jobboppgaver. Engelskundervisningen er veldig godt i gang, vi har mange forskjellige undervisningsgrupper. Fotoprosjektet vårt begynner endelig å ta form. Vi bruker fotoprosjektet som en gulrot for en gjeng unge gutter som har droppet ut av skolen. Dersom de har engelskundervisning får de være med på fotoprosjektet;)

Gymgruppa vår blir stadig større, noe som er fantastisk! Eneste minus er at dess flere vi blir dess mindre plass blir det i rommet som nesten kan betraktes som et bøttekott. Damene våre har begynt med målebånd nå, de vil jo selvsagt ha progresjon fra gang til gang. Hehe det er litt den: ”dersom eg kjøper nye joggesko så blir eg i form” mentaliteten eller ”dersom vi bare møter på trening så blir vi supertrente” mentaliteten. Eg og Annicken innførte til en motvillig gjeng en ny mentalitet i dag: ” No pain, No gain! No pain, No gain”. Haha! I morgen skal vi bruke litt av timen til å snakke om kosthold, det blir spennende. Har mailkontakt med lederen for organisasjonen Right To Play, hun er veldig interessert i å se hva som skjer, hun skal komme og se på prosjektet, forhåpentligvis allerede i neste uke. Kristian har begynt å trene et fotballag med gutter, han er deres store helt. Right To Play har lovt å gi fotballer til laget, jobber med å overbevise dem om å gi fotballsko også.

Noen dager er bra, noen er dårlige. Eg satt hjemme og prøvde å stålsette meg før eg reiste ned hit. Sa til meg selv at eg skulle klare holde maska. Ikke ta ting altfor mye innover meg. Så sitter eg her da. Noen dager med hjertet i halsen og tårer i øynene. Mange her har ingenting, men insisterer på å gi deg noe allikevel. Her om dagen var vi invitert på besøk. Da kona hadde glemt å finne frem sukker til teen var mannen (som ikke visste vi skjønner arabisk) rask med å si: Skynd deg å finne sukker, vi kan da ikke la utlendingene tro at vi er fattige. Stolthet og verdighet er viktig.

Noe av det som gjør dagene vanskelige er at man konstant sliter med dårlig samvittighet. Selv om vi er her og det er kjempebra så veit vi alle tre at: vi kan bare dra herfra, når som helst. Når livet er kjipt så kan vi bare pakke og dra hjem. De kan ikke de som bor her. Av og til går eg til sengs og tenker: Huff hvordan havnet eg her? Mens andre dager går eg til sengs og tenker: I dag har vært en bra dag. Vi hører, ser og føler ting vi aldre har hørt, sett og følt tidligere. Mye å fordøye. Godt vi tre har hverandre.

Folk har bodd her i over 60 år. Ventet, ventet, kriget, ventet. Og la oss stikke fingeren i jorden, det er en flyktningleir, ikke noe fancy. Mange av husene er ikke hus, men skur. Huset vi bor i har to etasjer, rene villaen i Rashedieh. Vi sitter på gulvet i stua og spiser alle måltidene. Eg, Annicken og Kristian har hvert vårt rom, vi er sikkert de eneste i Rashedieh som har den luksusen. Doen vår er et hull i bakken. Haha og eg som tidligere har vært så prippen når det gjelder sanitære forhold, eg er det fremdeles da men må bite tenna sammen.

Nå er det bønnerop for fullt, hvilket betyr at solen er i ferd med å gå ned. Kristian er på stranden og spiller fotball med guttegjengen sin. Annicken holder på med en intervjurunde. Ali sitter nede i stua og tvinner tommeltotter i frustrasjon. Etter å ha bedrevet heftig lobbyvirksomhet med mora de siste dagene skulle han endelig få innlagt internett i huset. Men han får det ikke til å funke. Fouad er ute og leker Rambo.

Vi var nok tre skeptiske ansikter ved dagens lunsj. Det var fisk på størrelse med sardiner som var fritert hele. Var livredde for at vi skulle måtte sitte og spise den med hodet på og greier. Det slapp vi da heldigvis, må til og med innrømme at det smakte ikke så aller verst.

Nå skal eg planlegge morgendagens engelskundervisning. Har lovt mine elever at vi skal lære: Words About Emotions. Så i morgen blir temaet: kjærlighet. Celine Dion og andre klisjeartister er stadig favoritter i disse kretser så eg mistenker vi må ha litt musikk til timene fremover. Eg skal prøve å lære meg blindeskrift sånn at eg kan rette oppgaver for mine blinde elever. Får se hvordan det går.

Håper alle har det bra hjemme! Trenger sladder i ny og ne. Glad for meldingene som tikker inn på mobilen 

God klem fra Inga

torsdag 22. januar 2009

Når kinaputtene betyr: blodig alvor.

Sør-Libanon er et av de områdene i verden hvor det er flest miner og klasebomber.
Mange av klasebombene er konstruert slik at de ser ut som leker. Leker faktisk, sannheten er en helt annen. Sannheten er grusom.

Hva er en klasebombe?

Det er egentlig en stor beholder, inni ligger det gjerne opptil flere hundre småbomber. Alle med samme mål: ødeleggelse.
Disse slippes enten fra fly eller fra bakkeinstallasjoner. Det er stor feilrate på bombene, resultatet av det er at mange av bombene
når bakken som udetonerte. Hvilket som igjen betyr: de ligger på bakken og venter, enten på en barnehånd eller en minerydder.

Krigen i 2006 la igjen mange souvenirer i det libanesiske landskapet. FN estimerer at omlag 4 millioner klasebomber ble
sluppet ut av Israel. Human Right Watch hevder at 90% av disse ble sluppet ut i krigens siste 72 timer, etter at våpenhvilen var planlagt. Trivelig.

Store deler av befolkningen i Sør-Libanon henter sitt levebrød gjennom jordbruk. Jordene, åkrene og slettene må ligge i brakk så lenge bombene ligger der. De er fryktelig ustabile, i november 2007 var det ruskevær. Haglregn detonerte svært mange bomber, se hvor lite som skal til for at de smeller! Foreldre er livredde for å slippe barna ut, barn er nysgjerrige av natur. Barna er utålmodige på å få gå ut og leke igjen, mens bøndene er utålmodige på å få igang avlingene sine.

De siste tallene eg fant på dødsraten hentet eg hos UNICEF, de tallene tilsier at så langt har 494 mistet livet som følge av klase-bomber I Sør-Libanon. Det er halve befolkningen i Granvin det. 114 av disse er barn.

Fikk en ny trivelig student denne uka. Han heter Mohammed og er 16 år. Han har ikke bein, de har han mistet. Smell sa det.
Nå har han levd to år uten bein. I dag skinte sola. Vi kastet ball, eg og Mohammed. Eg lett og ledig på beina, Mohammed i rullestol.
Eg kan ikke springe å hente ballen for han når han mister den, det må han klare selv. Og det gjør han. Fordi han må.

Norsk Folkehjelp er en stor bidragsyter i oppryddingen av mine og klasebombefelt her i Sør-Libanon. Norsk Folkehjelp har vært i Sør-Libanon helt siden oppryddingen av den israelske invasjonen i 1982. I dag har Norsk Folkehjelp daglig rundt 80 personer, lokale sjeler som er blitt grundig opplært, ute i felten. De er grundige i sin rengjøring av lanskapet for de groteske dingsene som venter på å bli tillintetgjort.Hittil har 1200 områder blitt rengjort, men mye gjenstår fremdeles. Den libanesiske hæren estimerer at 80% av klasebomberegnet er fjernet, målsettingen er å bli ferdige til sommeren, la oss håpe det. La oss gå en vakker sommer i møte.

3. Desember 2008 skjedde noe viktig. Over 100 land signerte en avtale som innfører forbud mot bruk av klasebomber.
30 signeringer var nok til at avtale ble ratifisert av det internasjonale samfunnet. Fantastisk, våpnene skulle aldri vært oppfunnet i det hele tatt. Da kunne eg og Mohammed begge ha sprunget etter ballen. Det hadde vært
fint.

Inga

tirsdag 20. januar 2009

En helg forbi

Søndagsettermiddag:

Sitter nå i en nedslitt Mercedes 230 i utkanten av Beirut. I frontvinduet henger det en gammel wonderbaum, et bønnekjede og et kors. Helgardert med andre ord.
Alle som har sett Syriana skjønner at en slik bil er Beirut med stor B.
Den skal etter planen kjøre oss til Tyr, venter bare på en siste mann som vil sitte på. Sjåføren mente eg var vel streng og kjip som ikke ville betale ekstra sånn at vi kunne komme oss avgårde, så nå sitter vi her da. Sjåføren står utenfor i det store koret av stemmer som prøver å overdøve hverandre med destinasjoner: Saida, Saida, Saida, Sur, Sur, Sur, Baalbek, Baalbek, Baalbek. Dette kommer til å ta tid.

Vi har hatt en fin helg i Beirut, men eg har da selvsagt vært sjuk og nede for telling. Har knasket Paracet som snop.
Lørdagsmorgen hadde vi noen ærend i Saida med Mass. Man kødder ikke med meg når eg først har bestemt meg for å være effektiv, tilogmed libanesiske soldater som liker å gjøre hverdagen litt ekstra vanskelig må da vike unna. Saidaturen endte med at sjefen for kontoret som gir tillatelse til å entre de sørlige leirene gav meg telefonnummeret sitt dersom eg skulle ha problemer, han fallt rett og slett for ei frøken fra Hardanger med bein i nesa. haha! Sant skal sies så er han en hyggelig kar.
Etter det som ble en kjapp tur til Saida satte vi oss på neste buss som skulle føre oss til Baalbek. Turen gikk over Anti-Libanon fjellene og ned i Bekaadalen.
Med engang vi kom frem ble vi overfalt av selgere. Her er det ikke bare steiner og skjerf de vil prakke på deg, neida for her går det i Hezbollah effekter for alle penger. Baalbek er det politiske hovedsenteret for Hezbollah. Lightere, T-skjorter,
flagg, musikk, You name it-de har alt med Hezbollah logo på. Vi bukket litt under for det massive kjøpepresset, så vi satt med litt souvenir i veska på veien tilbake.

Vi kom oss raskt frem til destinasjonens hovedmål. Nemlig ruinene som gjennom historien har vært åsted for et av de viktigeste knutepunkter for mange av sivilisasjonene i midtøsten. Under fønisk tid kom navnet Baalbek til, Baal var en av de viktigste gudene til fønikerne, og bek betyr dal. Gudenes dal. Grekerne og Alexander den Store døpte stedet Heliopolis, Solbyen. Vi vandret i ruiner hvor Pompeius og Julius Cæsar har vandret før oss. For romerne var Baalbek
muligens det viktigste knutepunktet i midtøsten pga. den strategiske lokaliseringen mellom middelhavet og det økonomiske senteret Palmyra(i Syria). Mesteparten av steinen som er brukt i konstruksjonen av templene er hentet fra Bekaadalen, men
granitten er hentet fra Aswan!!! i Sør-Egypt. Fraktet opp til middelhavet, videre opp til kysten av Libanon for så å bli slept over fjellet til Baalbek. Og dette er over 3000 år siden. Det blir estimert til at over 100.000 slaver ble brukt til byggingen av templene i Baalbek. Som alle andre store historiske byggverk har Baalbek sin storstue vært tilholdsted særdeles mange guddommer. Hedenskap, Greske og Romerske Guder har blitt tilbedt her. Kristendommen gjorde sitt inntog med Constantin den Store, han beordret deler av templene ødelagt fordi han var redd de skulle bli brukt til å tilbe hedenske guder, han fikk også fraktet noen av de store pillarene til Constantinopel (Istanbul) hvor de er brukt i Haga Sofia. Ummayadene med tilholdsted i Damaskus kom brasende med Islam (disse skal vi komme tilbake til når vi har vært i Damaskus),de gjeninnførte det føniske navnet Baalbek og bygde templene om til et Citadel, noe Mamelukkene fra Egypt og Osmanerne fra Tyrkia videreførte.

Vi var glade og fornøyde etter en fornøyelig rundtur i Baalbeks ruiner, takket være vår guide Ghazi fikk vi børstet støvet av litt gammel kunnskap og lært veldig mye nytt! Tiden gikk fort så det ble på tide å returnere til Beirut, der hadde vi middagsplaner med Tone som for tiden jobber der. Da vi returnerte til Beirut fikk vi en stående invitasjon av sjåføren vår om at neste gang vi kom til Baalbek så var vi hjertelig velkomne til å bo hos han og familien.

Søndag Å kjære søndag. Min skadeskutte og influensainfiserte kropp var i seng allerede klokken 9 lørdagskvelden. Stod opp tidlig i dag, som vanlig. Klarer ikke å sove lenge for tiden. Litt vandring i Beiruts gater før vi entret stamcafeen vår for frokost. Ja vi har faktisk klart å få oss en stamcafe her allerede. Rykende varm svart kaffe og herlige sandwicher gjorde oss blide og fornøyde. Vi satt å las i diverse magasiner, der fikk øynene opp for en fantastisk iskremsjappe som fristet alle mann. Det eneste negative var at den lå på et kjøpesenter utenfor byen. Vil man noe nok, så gjennomfører man det! Det er mitt motto! Så da Tone kom for å møte oss i dag også kidnappet vi henne med oss for iskremshopping. Og det var verdt det, man kunne velge av de mest fantasiske smaker og toppinger. Eyecandy! Skal man først synde så skal man gjøre det skikkelig og med stil.


Noen timer senere.

Vell vi kom oss omsider fra Beirut, durte sørover i solnedgangen med U2 best of collection på kasett! Sjåføren ble blid igjen etterhvert så han skrudde musikken på fullt volum. Sjåføren og vår etterlengtede 4 mann satt fremme i bilen og gav hverandre sigaretter om kapp, alltid begivenhetsrik gitt. Vell hjemme igjen var det deilig å kunne slappe av og snart var det kveldsmat på bordet. Nå ligger eg strak ut på rommet med stearinlys over alt, strømmen går hele tiden så den regner man ikke med. Holder på å utarbeide noen søknader om støtte til fotoprosjektet vi drømmer om å realisere. Blir spennende å se hvordan det utarter seg fremover.

I morgen er det jobb igjen, vi får også besøk av Mass. Skal bli kjekt å vise han rundt i leiren og hverdagen vår.

Inga

torsdag 15. januar 2009

Froskehopp og Chachacha!

Skrevet 14. Januar 2009

Når ressursene er få må man ty til kreativitet. Vi blir stadig kastet uti nye utfordringer.
Nå er vi i full sving med å aktivisere en kvinnegruppe som drømmer om å bli supertrente på
null komma niks. Matilde og Charlotte sin gode innsats i høst bar frukter, så nå er dette blitt et populært tiltak.
Ganske så fascinerende i grunn, den ene dama har gått til innkjøp av en sølvfarga
dress i et ubeskrivelig materiale, det kan forklares som et superregnstoff, ser egentlig ut som en månedrakt, hysterisk morsomt men la gå. Ho er superivrig:)

Det blir stadig flere kvinner, så det spartanske rommet blir stadig mindre. Møtte en dame fra organisasjonen Right to Play i dag, ho skal komme å se på prosjektet en dag, det blir veldig bra.
Vi har utarbeidet noen treningsopplegg som faller i smak, noe av det viktigste er at vi samles og trener sammen. Om det må til pauser hvert femte minutt så la gå.

Undervisningen er også igang for fullt. Vi har timeplanen fullt opp med engelskundervisning.
Min største utfordring er en gruppe hvor 5 av studentene er blinde mens to som ser. Nivået og motivasjonen spriker veldig. Vi jobber for det meste med konversasjon, det er det som er in, grammatikk blir ansett som kjedelig, der må man være kreativ for å lure det inn. Tilbyr ekstraundervisning for de som trenger det slik at de skal kunne følge med i timene. På samme senter er det barnehage for funksjonshemma barn, Kristian og Annicken er der en time hver dag, mens eg har undervisning. Dersom man er underernært på kjærlighet bør man ta turen å besøke barna der, der får man den daglige dosen smilende ansikter, kyss, klapp og klem.
Lederen for dette senteret er en meget ressurssterk mann. Han er blind med særdeles vellfungerende. Eg er sekretæren hans når han trenger å skrive mailer, søknader etc.

Dagene går fort, står opp tidlig og lager frokost. Eg og Annicken har morgentrim før vi vekker Kristian som virkelig har funnet gleden i å sove frempå.
Så han står opp til ferdiglaget frokost hver morgen.Viss det er strøm så får vi sett litt nyheter. Idag innså vi for første gang på lenge at:
oj det finnes faktisk en verden utenfor Rashedieh, vi så på CNN for første gang på over 2 uker. Så vi har bestemt oss for å reise nordover i helga for å slappe av litt. Føle litt på det å være oss selv igjen. Blir ikke tid til det fremover på ei stund så i helga skal vi stå på ski avec:)

Etter endt jobbedag kommer vi hjem til ferdiglaget lunsj som vi spiser med Amira og Gamal, Amira er ferdig på jobb litt før oss så ho ordner og steller.
Gamal er hjemmeværende og støvsugergeneral, aller helst begynner han klokka 7 om morningen. Her om dagen introduserte vi spillet 4 på rad her i huset,
det har virkelig blitt en slager, så nå er det ære og respekt i det å gå til sengs som kveldens vinner. Ble bittersøtt for meg i kveld ettersom eg solte meg i glansen i går.

I dag var det konflikter på grensen igjen. Mer i dag enn forrige gang. Det viser seg at det er en mindre gruppering som kaller seg Ahmad Gibril som står bak denne gangen også.
Vi sitter her og føler oss avogtil som idioter fordi vi får egentlig med oss svært lite av hva som skjer, for på dagtid er strømmen borte og vi får lite informasjon.
I dag var det israelske fly over leiren flere ganger og tok bilder. Synes det er uhyggelig å se flyene rett over hodet når man stadig ser bildene fra Gaza på tv.
Stemningen i leiren og i Tyr er avventende men rolig, alle anser det som relativt stabilt så lenge ikke Hezbollah kommer på banen. Da vil situasjonen bli helt annerledes, ingenting som tyder på at det kommer til å skje på nåværende tidspunkt.


Vi satt i solen og leste for litt siden, kom over et dikt som vi tok til oss, det er skrevet av en dame som heter Märta Tikkanen:

De tror det er mot
som gjør
at jeg velger kampen

tvang er det
til å forsøke å forandre

De tror det er lyst
som gjør
at jeg velger utfordringen

angst er det
for at alt bare skal fortsette

De tror jeg er tykkhudet
fordi jeg kjemper og utfordrer

gråter gjør jeg
og blør

kan alikevel ikke annet


Mange klemmer fra Inga
som savner alle hjemme

mandag 12. januar 2009

Palestinere i Libanon- Så nærme, men dog så langt unna

Det er vell på tide med litt fakta etterhvert:

Rashedieh ligger 2 mil fra den nordlige grensen til Israel/Palestina.
Det er veldig rart for en nordmann å i det hele tatt prøve å sette seg inn i hvordan det må være å være så nærme sitt hjemland, men alikevel så er det så fjernt. Vi kan sitte på taket og se over til det landet alle drømmer om å returnere til. Håpet lever,selv blant de yngre generasjonene.

I Libanon er det rundt 400.000 palestinske flyktninger. En stor del av disse kom som følge av fordrivelsen allerede i 1948. De få som fortsatt lever av disse blir referert til som: De med nøkkelen. Det er de som har minnene,minnene om hjemlandet. Hadde en lengre samtale med en ærverdig eldre herremann i dag, han har nøkkelen. Han var 5 år i 1948, det han husker er gården han voks opp i, og den skumle natta de ble tvunget på flykt. Onkelen hans ble skutt i dagene etterpå da han returnerte for å hente familiære eiendeler.

Rundt 1970 kom resten av de palestinske flyktningene som bor i Libanon i dag. De ble fordrevet fra Jordan som følge av mobiliseringen av PLO. Disse hendelsene blir referert til som Black September. Fremmede i nabolandet. Det er vanskelig for palestinerne åfinne seg til rette i det libanesiske samfunnet. Libanon som værner om sitt eget jobbmarked har restriksjoner på hvilke jobber palestinerne kan ha,
det er over 70 yrker som er forbeholdt libanesere.

Det er 12 flyktningeleirer i dagens Libanon. Her i Rashedieh bor det omlag 30.000 individer.
For å komme oss ut av leiren må vi gjennom en libanesisk checkpoint hvor det står mange soldater og tankser.
Her må vi til en hver tid ha med oss pass og bevis på at vi har tillatelse til å være i leiren.

Vi prøvde her om dagen å gå langs standen den fine gåturen som trengs for å komme oss til Tyr. Med engang vi kom utenfor leirens territorium gikk det ikke mer enn to minutter før vi var omringet av fråtsende vakthunder og væpna soldater kom løpende mot oss.
Der og da var eg redd, alle som kjenner meg veit at min største skrekk er skumle hunder.
Som dere skjønner gikk ikke dette helt bra så vi måtte snu. Prøver ikke det igjen med det aller første.

Har man ikke tillatelse så kan man altså ikke heller gå ut og inn av leirene. Her kommer vi inn på et annet problem. Spesielt som følge av fordrivelsen fra Jordan finnes det omlag ca. 3000 palestinske flyktninger i Libanon som ikke har ID papirer i det hele tatt, disse er totalt statsløse og uten noen som helst form for rettigheter. De puster, tenker, føler som meg og deg, men de ekstisterer ikke, ikke sånn egentlig.
De kan ikke gå ut av leirene de bor i, for da kommer de ikke inn igjen, og hvor skal de da gjøre av seg? De får ikke hjelp fra UNRWA.

Hvem er UNRWA? (UN Work and Relief Agency)

UNRWA ble opprettet i 1949 som følge av de store flyktningestrømningene fra fordrivelsen utført av Israel. Hovedmålet var og er fremdeles 60 år etter å gi direkte hjelpe- og støtteordninger til palestinske flyktninger som er lokaliserte i midtøsten. UNRWAs opererer innenfor 5 hovedområder: Libanon, Gaza, Vestbredden, Jordan og Syria.
Her i Libanon er hovedfokuset til UNRWA sørge for ulike sosiale tjenester innad i leirene og administrering av disse tjenestene.
Disse primærtjenestene er utdanning, helse og sosial tjenester, utarbeiding av infrastruktur. Har man ikke rett til å ta del i disse tjenestene står man dårlig stillt, helsevesenet i Libanon er privatisert og dyrt.
Blir man født av foreldre som ikke har papirene sine i orden går man en statløs fremtid i møte. Rashedieh er betraktet for å være den beste leiren i Libanon, her er det ikke så aller verst med plass, det er rom nok for noen til å drive jordbruk, infrastrukteren er ganske bra. Her om dagen var i besøkende i en av leirene i utkanten av Beirut; Burj al Barajneh. Leiren er 1 km2, og der bor det 22.000 mennesker.
Kan man ikke bygge i bredden, bygger man i høyden, svært dårlig infrastruktur. Strømnettet så katastrofalt ut, ledninger henger usikret overalt og med store mengder vann ender det ofte i tragedier.
Flere ganger på veien hang det bilder av folk som hadde mistet livet av strømsjokk. Eg fikk klaustrofobi etter en halvtimes omvisning. Og kan man da attpåtil ikke bevege seg ut i særlig grad, så er livet temmelig lite alright!

Guriland så takknemlig eg er for å vite at mine fremtidige barn skal få et godt og trygt rødt norsk pass i lomma. Det er virkelig en nøkkel til suksess bare det!

Nå er Kristian blitt innlemmet i den mannlige sfæren her i Rashedieh, det går i shisha og helt sikker prat om kvinnfolk for alt eg veit:P
Meg og Annicken benyttet kvelden til i aktivisere alle barna som springer rundt i huset i et prosjekt vi holder på med. Vi får ta del i kvinnenes verden, hvor
higabene blir kastet og sladderen rår.

Nå ligger eg i senga og hører på regnet som plasker ned, angrer virkelig på at eg ikke tok inn klesvasken som henger ute, nå er det for seint uansett. Skal slå av nå og la tankene surre hjem
til mitt eget fantastiske og herlige liv hjemme i Norge;-)

lørdag 10. januar 2009

Yr i Tyr

Nå er det litt yr i luften, men ellers har sola vært fremme i hele dag.
Familiær frokost i dag tidlig før alle begynte på dagens gjøremål.
Mine besto av dagens trim som består av en rekke øvelser, har begynt å bekymre oss for all maten som blir prakket på oss til stadighet:P
Deretter har vi tilbrakt dagen på taket av huset i solskinnet. Lørdager er som regel fridag for oss. Ruslet en liten tur de 100 metrene ned til stranden for å sitte der litt også. Jaah i dag har vært behagelig.

I går var vi invitert til lunsj hjemme oss familien til en av de fantastiske kvinnene vi jobber med, familien bor i et høydedrag like utenfor Tyr. De hadde en egen liten gård hvor de dyrker appelsiner, aubergine, oliven, sitroner og kål. Var fantastisk.

Deretter deltok vi på et møte med en libanesisk NGO som vurderer å starte samarbeid med biblioteket vårt i Rashedieh. Spennende prosjekt med fantastiske ungdommer. De jobber for å fremme menneske verdier og felles verdigrunnlag for libanesisk ungdom. Det er sårt tregt i en ung befolkning som lider av krigstrauma og som er splittet av forskjellige religioner. Vi ble invitert til å delta på et idrettsarrangement med de i slutten av måneden. Det blir stas!

Stemningen er selvsagt fremdeles trist pga av Gaza, men hverdagen går greit i Rashedieh, kan meddele at man blir stolt av å være norsk her for tiden. Nå jobber vi med et prosjekt for å synliggjøre engasjementet som er hjemme i Norge. Det blir satt stor pris på. Dersom noen deltar på demonstrasjoner og tar bilder, send de gjerne til meg på mail!

I dag kom en syrisk kvinne på døra vår for å selge klær, meg og Annicken ble grepet av kjøpepresset så nå passer vi veldig bra inn i grilldressfashion, må si vi er et herlig syn:P

Håper alle har det bra hjemme!
God klem fra Inga

torsdag 8. januar 2009

Hva skjer?

I går kveld var vi slitne etter en lang dag, det var stor markering av Ashura i Tyr, så Amal og Hezbollah hadde hver sin markering. Det fikk vi med oss. Gikk tidlig til seng. Så litt på tv, lakkerte tåneglene og slappet av.

I dag våknet eg tidlig av meldinger som begynte å tikke inn om at det var avfyrt raketter fra Libanon og at vi måtte forberede oss på muligens å måtte trekke nordover. Ingen var hjemme i huset og strømmen var selvsagt ikkje oppe å gå, så vi tuslet bort til biblioteket for å henge rundt der.

Timene gikk med til å drikke kaffe, skvaldre om ting og tang samtidig som vi har hatt kontakt med organisasjonen hjemme og ambassaden i Beirut. Føreløpig holder vi oss her i Sør.

Vi fikk en herlig lunsj hjemme hvor vi slappet av ei stund, nå er vi i Tyr for å få unna noen ærend.

Vi vurderer vår situasjon nøye sammen med våre folk hjemme og her, vi håper at ting ikke skal eskalere seg og at fokuset fortsatt holdes på å få slutt på grusomhetene som skjer på Gaza!

Vi holder på å stable på beina et fotoprosjekt for ungdommene i leiren. I den anledning har vi laget til en konto til folk som vil bidra, den er: 1602.46.99246

Inga

tirsdag 6. januar 2009

Så var vi igang!

Nå sitter vi i Tyr. Det første døgnet i Rashedieh har vært fruktbart og godt.
I går var vi i noen møter i Beirut samt vi fikk audiens i den største leiren. Der møtte vi den religiøse lederen, som var beæret over at vi deltok på en markering. Det varmet oss veldig. Det er særdeles viktig for oss å kunne meddele at det er store markeringer hjemme i Norge over hva som skjer på Gaza.

Vi tok en servis fra Beirut til Tyr i går ettermiddag, det føltes litt rart da folk som fikk med seg at vi skulle til Sør sa til oss: Oh God be with you, I wish you good luck. Må si at da ble vi litt betenkte.

Turen nedover gikk greit, Kristian som liksom skal være vår store beskytter sov hele veien. Veldig koselig, not!

Så var vi her da. Var en spesiell følelse å komme frem til leiren vi skal oppholde oss i de neste seks måneder. Hjemmet ble fort hjem. Vi fikk et godt måltid og rykende varm te. Sola gikk ned klokka 5, så da klokka var 8 trodde eg det allerede var midnatt. Trøtt som f...

De ble ikke sene kvelden før vi la oss allemann. Eg er for tida innkvartert på gulvet til Annicken, men det funker fint. Eg las litt i en bok eg fant, mye av lesinga måtte foregå med hodelykt for strømmen går stadig vekk.

Våknet opp i 4 tiden i natt til det høyeste bønnerop eg har hørt, moskeen ligger tydeligvis rett ved huset vi bor i, men det kommer til å bli en vanesak.
Etter en deilig frokost begynte dagens gjøremål, vi ble omvist på de forskjellige institusjonene vi skal jobbe på og fikk møte mange av de folka vi skal jobbe sammen med. Vi har også blitt intervjuet av en libanesisk avis i dag.

Nå er kvelden begynt å sige på igjen, regner med det blir endel husbesøk i kveld.
I morgen er det offisiell fridag, ettersom det er den viktigste helligdagen for sjiamuslimer, Ashura.

Her er stemningen trist, nyhetene står på hele døgnet. Vi håper innstendig at situasjonen på Gaza skal forbedre seg.

Til alle hjemme, veldig glad i dere!
God klem fra oss i Tyr

søndag 4. januar 2009

Spiller kort og ser på tv.

Sola skinner og været er herlig i Beirut i dag, og vi er her fortsatt.
Eg og Annicken satt våkne i natt og fulgte med på pressemeldinger som gikk frem og
tilbake mellom Israel og Hezbollah om Sør-Libanon.
Til nå er alt rolig her i Libanon, virker som Hezbollah er pragmatiske. Rundt klokka to i natt kom de med en appell som ble vist på storskjerm i utkanten av Beirut. Vi satt i spenning og ventet på hva som kom til å skje.

Gaza brenner, ingen vinnere, kun tapere.

Her i Beirut har vi tilbrakt dagen ute i sola i forskjellige bydeler. I de muslimsk dominerte bydelene er det stadig flere fancy Burberry og Pradaskjerf som er byttet ut med Palestinaskjerf. Folk har behov for å vise sympati selv om livet her går sin vante gang. Folk i gatene er ikke like koselige lenger, stillheten rår. Det ellers vanlige spørsmålet om hvor man kommer fra er enda mer aktuellt.

Langs promenaden var det en svak bris, småguttene spillte fotball langs strandkanten og forelska par gikk hånd i hånd, men stemningen er trist.

Da vi kom tilbake til Hamra var det samlet seg en gjeng ungdommer utenfor Starbucks, hvor de holdt appeller og tente lys. Tenn et lys du og da vell.

Vi sitter på hotellet og skal spille kort, i morgen skal har vi en avtale tidlig for å komme oss avgårde til en leir her i byen. Det gleder vi oss veldig til. Også håper vi å komme oss til Rashedieh iløpet av morgenettermiddag.

God klem fra Inga
ps. har på meg Batman t-skjorta i dag Brita, veldig glad i den:)

lørdag 3. januar 2009

Wake me up when the bloodshed ends.

Trenger et utrop i frustrasjon:

Vi sitter i Beirut og ser på nyheter, ikke lett å skru av og legge seg i en god og varm seng når man er så nærme grusomme handlinger.

Gruer meg til å våkne opp i morgen å slå på nyhetene. Eg er kvalm, ufattelig kvalm.
Våre hjerter står i brann for menneskene på Gaza som går nattetimene i møte.

Nå handler det om medmenneskelighet, etnisk rensing skyr ikkje barn og kvinner.
Ser ikke angsten i øynene, føler ikkje hjertebanken.

Se hva som skjer! Prøv å ha øynene åpne, eg er klar over at det ikke er en nødvendighet med stor refleksjon i de trygge hjem med fyr i peisen, men sett deg
inn i frustrasjonen, angsten, panikken rår, selv om det ikke er noe alarm vet man hva som venter.
Tenk å legge dine kjæreste for natten med skjelvende hender, skjelvende av redsel for at de ikke skal
gå morgendagen i møte.

Dette er ikke tid for storpolitikk, men for medmenneskelighet og FOR CRYING OUT LOUD:
Sunn fornuft. Likegyldighet dreper.

Nå er det tid for å ha en hånd å holde i...

Shwayya Shwayya

Klokka er 4 på ettermiddagen og allemann ligger vi strak ut, Kristian stakkar huska ikkje romnummeret sitt eingong.
Eg satt våken med øyner som tinntallerkner i natt da Kristian og Annicken snubla inn på hotellet i 3 tida.
Ble knappe tre ørsmå timer søvn i natt, men dog endelig i et godt og varmt hotelrom. En iskald dusj måtte til for å kunne i det heile tatt våkne, men så var det tid for litt frokost og kaffe:) Nå var vi her alle tre! Alhamdullilah

I ni tiden la vi turen til Saida for å få tillatelse til å komme inn i leirene, heile turen dit var unnagjort iløpet av en liten time og vi vendte tilbake mot Beirut, vi blir her til i morgen.

Skravla går på arabisk ved alle anledninger, Shwayya Shwayya så begynner det å bli enklere å forstå den libanesiske dialekten!

I kveld skal vi ut å spise en bra middag og knytte vennskapsbånd.

torsdag 1. januar 2009

Godt nyttår!

Riktig Godt Nyttår godtfolk, må det bare medbringe seg gode ting!

Skyene henger tungt over Beirut, noe som har gjort de siste dagene kalde til langt inn i beinmargen. Nettene har vært enda verre,litt av skylden til det har vært at vi bor på byens mest shabbye hostel. I morgen flytter eg over på Mayflower i påvente av at Kristian og Annicken kommer ned. Dagene går med til å vente, vente på å komme seg sør, vente på å møte folkene i leiren vi skal leve sammen med fremover,lure på hvordan det kommer til å bli, bekymre seg for situasjonen i regionen. Vi satt en gjeng å prøvde å sjå inn i glasskulen i går kveld, håpløsheten som rår gjør det vanskelig å forutse fremtiden.

I morgen er det fredag, den muslimske ukentlige helligdag. Vi vandra gjennom de tomme gatene fra Gemayzeh til Hamra tidligere i kveld, det var store postere
som kalte inn til demonstrasjoner i morgen. Vi kommer til å holde en lav profil og unngå de store folkemengdene. Det var store demonstrasjoner i utkanten av Beirut på
mandag arrangert av Hezbollah som agiterte mot Israel og vesten, vi holdt oss unna det også.

Tirsdag dro vi tidlig nordover med planer om å rekke over veeldig masse på engang, vi innså ganske kjapt at det utgikk. Vi tilbrakte morgentimene i Tripoli hvor vi kjøpte en bagel på gata og deretter vandret gjennom byens gater og fikk utforsket byens mangfoldige historie. Vi gikk i fotsporene til fønikerne, romerne, ummayadene, abbasidene, fatimidene, korsfarerne, mamlukkene og ottomanerne (puh masse å innta!)

Vi hoppet på en buss som tok oss oppover i fjellene til landsbyen Bcharre, kontrastene er store fra muslimske Tripoli til landsbyen som klamrer seg til fjellsiden hvor kristendommen er i førersetet. Snøen hang nedover fjellene og nesetippen min var rød som Rudolfs, for det var k-k-kaldt! Her besøkte vi museumet og graven til Khalil Gibran før vi (heldigvis) rakk siste bussen tilbake til Beirut.

Nyttårsaften gikk med til feberfantasier og avslapping. På kvelden spiste vi en god middag og deltok på nedtelling i sentrum. Var veldig koselig å få noen meldinger hjemmefra og høre noen kjente stemmer:)

I dag har vi vært i fantastiske Byblos, det var en fantastisk fantastisk by. Byblos er en av de eldste sivilisasjonene, det var her fønikerne skapte det første
alfabetet! Havnen var fantastisk i solstrålene som tittet frem i noen timer i dag. Fiskerne satt tålmodige og koste seg. Vi vandra gjennom gatene med mosker på ene siden og kirker på den andre. På et høydedrag over havnen står restene av et stort korsfarerslott, under der igjen ligger restene av den romerske perioden. På trærne hang modne appelsiner.
Eg spiste fisk til middag, fikk heile greia på fatet, namnamnam :P

Da solen gikk ned kom skyene og kulden tilbake og vi vendte nesen mot motorveien igjen. På veien opp bakkene ble vi vinka inn til å delta på en nyttårsgudstjeneste som ble holdt i en kirke bygd av korsfarerne. Majestetisk opplevelse da preken gikk på arameisk og arabisk.

Tre minutter stående i veikanten på motorveien gav gevinst, for plutselig kom en mikrobuss og vi var allerede på vei tilbake de 40 km til Beirut.
Etter at Maria fikk tilfredstillt behover for souvenirshopping havnet vi tilbake på hotellet.

Nå er det snart midnatt, eg ligg under to pledd med ullsokker, stilongs, bukse, to gensere og lue på. En solstol på en øde øy hadde vært noe akkurat nå:P

God natt alle mine venner, husk at eg er veldig glad i dere alle sammen!

Kos og klem fra Inga