Dagene går

Sitter nå i senga mi, spiser ei nyplukka appelsin og hører på musikk. Må innrømme at eg verdsetter de få minuttene eg har med alenetid. Bare la tankene fly og slappe av i sitt eget selskap. Her skal man helst være omgitt av mange mennesker hele tiden. De har heldigvis etter hvert blitt vant med at disse rare folka fra Skandinavia faktisk trenger litt tid for seg selv. Klokka er litt over fem og arbeidsdagen er over.

Har ikke blogget på lenge. Dagene er over på et blunk, i det siste har vi knapt hatt tid til annet enn jobboppgaver. Engelskundervisningen er veldig godt i gang, vi har mange forskjellige undervisningsgrupper. Fotoprosjektet vårt begynner endelig å ta form. Vi bruker fotoprosjektet som en gulrot for en gjeng unge gutter som har droppet ut av skolen. Dersom de har engelskundervisning får de være med på fotoprosjektet;)

Gymgruppa vår blir stadig større, noe som er fantastisk! Eneste minus er at dess flere vi blir dess mindre plass blir det i rommet som nesten kan betraktes som et bøttekott. Damene våre har begynt med målebånd nå, de vil jo selvsagt ha progresjon fra gang til gang. Hehe det er litt den: ”dersom eg kjøper nye joggesko så blir eg i form” mentaliteten eller ”dersom vi bare møter på trening så blir vi supertrente” mentaliteten. Eg og Annicken innførte til en motvillig gjeng en ny mentalitet i dag: ” No pain, No gain! No pain, No gain”. Haha! I morgen skal vi bruke litt av timen til å snakke om kosthold, det blir spennende. Har mailkontakt med lederen for organisasjonen Right To Play, hun er veldig interessert i å se hva som skjer, hun skal komme og se på prosjektet, forhåpentligvis allerede i neste uke. Kristian har begynt å trene et fotballag med gutter, han er deres store helt. Right To Play har lovt å gi fotballer til laget, jobber med å overbevise dem om å gi fotballsko også.

Noen dager er bra, noen er dårlige. Eg satt hjemme og prøvde å stålsette meg før eg reiste ned hit. Sa til meg selv at eg skulle klare holde maska. Ikke ta ting altfor mye innover meg. Så sitter eg her da. Noen dager med hjertet i halsen og tårer i øynene. Mange her har ingenting, men insisterer på å gi deg noe allikevel. Her om dagen var vi invitert på besøk. Da kona hadde glemt å finne frem sukker til teen var mannen (som ikke visste vi skjønner arabisk) rask med å si: Skynd deg å finne sukker, vi kan da ikke la utlendingene tro at vi er fattige. Stolthet og verdighet er viktig.

Noe av det som gjør dagene vanskelige er at man konstant sliter med dårlig samvittighet. Selv om vi er her og det er kjempebra så veit vi alle tre at: vi kan bare dra herfra, når som helst. Når livet er kjipt så kan vi bare pakke og dra hjem. De kan ikke de som bor her. Av og til går eg til sengs og tenker: Huff hvordan havnet eg her? Mens andre dager går eg til sengs og tenker: I dag har vært en bra dag. Vi hører, ser og føler ting vi aldre har hørt, sett og følt tidligere. Mye å fordøye. Godt vi tre har hverandre.

Folk har bodd her i over 60 år. Ventet, ventet, kriget, ventet. Og la oss stikke fingeren i jorden, det er en flyktningleir, ikke noe fancy. Mange av husene er ikke hus, men skur. Huset vi bor i har to etasjer, rene villaen i Rashedieh. Vi sitter på gulvet i stua og spiser alle måltidene. Eg, Annicken og Kristian har hvert vårt rom, vi er sikkert de eneste i Rashedieh som har den luksusen. Doen vår er et hull i bakken. Haha og eg som tidligere har vært så prippen når det gjelder sanitære forhold, eg er det fremdeles da men må bite tenna sammen.

Nå er det bønnerop for fullt, hvilket betyr at solen er i ferd med å gå ned. Kristian er på stranden og spiller fotball med guttegjengen sin. Annicken holder på med en intervjurunde. Ali sitter nede i stua og tvinner tommeltotter i frustrasjon. Etter å ha bedrevet heftig lobbyvirksomhet med mora de siste dagene skulle han endelig få innlagt internett i huset. Men han får det ikke til å funke. Fouad er ute og leker Rambo.

Vi var nok tre skeptiske ansikter ved dagens lunsj. Det var fisk på størrelse med sardiner som var fritert hele. Var livredde for at vi skulle måtte sitte og spise den med hodet på og greier. Det slapp vi da heldigvis, må til og med innrømme at det smakte ikke så aller verst.

Nå skal eg planlegge morgendagens engelskundervisning. Har lovt mine elever at vi skal lære: Words About Emotions. Så i morgen blir temaet: kjærlighet. Celine Dion og andre klisjeartister er stadig favoritter i disse kretser så eg mistenker vi må ha litt musikk til timene fremover. Eg skal prøve å lære meg blindeskrift sånn at eg kan rette oppgaver for mine blinde elever. Får se hvordan det går.

Håper alle har det bra hjemme! Trenger sladder i ny og ne. Glad for meldingene som tikker inn på mobilen 

God klem fra Inga