Det er vell på tide med litt fakta etterhvert:
Rashedieh ligger 2 mil fra den nordlige grensen til Israel/Palestina.
Det er veldig rart for en nordmann å i det hele tatt prøve å sette seg inn i hvordan det må være å være så nærme sitt hjemland, men alikevel så er det så fjernt. Vi kan sitte på taket og se over til det landet alle drømmer om å returnere til. Håpet lever,selv blant de yngre generasjonene.
I Libanon er det rundt 400.000 palestinske flyktninger. En stor del av disse kom som følge av fordrivelsen allerede i 1948. De få som fortsatt lever av disse blir referert til som: De med nøkkelen. Det er de som har minnene,minnene om hjemlandet. Hadde en lengre samtale med en ærverdig eldre herremann i dag, han har nøkkelen. Han var 5 år i 1948, det han husker er gården han voks opp i, og den skumle natta de ble tvunget på flykt. Onkelen hans ble skutt i dagene etterpå da han returnerte for å hente familiære eiendeler.
Rundt 1970 kom resten av de palestinske flyktningene som bor i Libanon i dag. De ble fordrevet fra Jordan som følge av mobiliseringen av PLO. Disse hendelsene blir referert til som Black September. Fremmede i nabolandet. Det er vanskelig for palestinerne åfinne seg til rette i det libanesiske samfunnet. Libanon som værner om sitt eget jobbmarked har restriksjoner på hvilke jobber palestinerne kan ha,
det er over 70 yrker som er forbeholdt libanesere.
Det er 12 flyktningeleirer i dagens Libanon. Her i Rashedieh bor det omlag 30.000 individer.
For å komme oss ut av leiren må vi gjennom en libanesisk checkpoint hvor det står mange soldater og tankser.
Her må vi til en hver tid ha med oss pass og bevis på at vi har tillatelse til å være i leiren.
Vi prøvde her om dagen å gå langs standen den fine gåturen som trengs for å komme oss til Tyr. Med engang vi kom utenfor leirens territorium gikk det ikke mer enn to minutter før vi var omringet av fråtsende vakthunder og væpna soldater kom løpende mot oss.
Der og da var eg redd, alle som kjenner meg veit at min største skrekk er skumle hunder.
Som dere skjønner gikk ikke dette helt bra så vi måtte snu. Prøver ikke det igjen med det aller første.
Har man ikke tillatelse så kan man altså ikke heller gå ut og inn av leirene. Her kommer vi inn på et annet problem. Spesielt som følge av fordrivelsen fra Jordan finnes det omlag ca. 3000 palestinske flyktninger i Libanon som ikke har ID papirer i det hele tatt, disse er totalt statsløse og uten noen som helst form for rettigheter. De puster, tenker, føler som meg og deg, men de ekstisterer ikke, ikke sånn egentlig.
De kan ikke gå ut av leirene de bor i, for da kommer de ikke inn igjen, og hvor skal de da gjøre av seg? De får ikke hjelp fra UNRWA.
Hvem er UNRWA? (UN Work and Relief Agency)
UNRWA ble opprettet i 1949 som følge av de store flyktningestrømningene fra fordrivelsen utført av Israel. Hovedmålet var og er fremdeles 60 år etter å gi direkte hjelpe- og støtteordninger til palestinske flyktninger som er lokaliserte i midtøsten. UNRWAs opererer innenfor 5 hovedområder: Libanon, Gaza, Vestbredden, Jordan og Syria.
Her i Libanon er hovedfokuset til UNRWA sørge for ulike sosiale tjenester innad i leirene og administrering av disse tjenestene.
Disse primærtjenestene er utdanning, helse og sosial tjenester, utarbeiding av infrastruktur. Har man ikke rett til å ta del i disse tjenestene står man dårlig stillt, helsevesenet i Libanon er privatisert og dyrt.
Blir man født av foreldre som ikke har papirene sine i orden går man en statløs fremtid i møte. Rashedieh er betraktet for å være den beste leiren i Libanon, her er det ikke så aller verst med plass, det er rom nok for noen til å drive jordbruk, infrastrukteren er ganske bra. Her om dagen var i besøkende i en av leirene i utkanten av Beirut; Burj al Barajneh. Leiren er 1 km2, og der bor det 22.000 mennesker.
Kan man ikke bygge i bredden, bygger man i høyden, svært dårlig infrastruktur. Strømnettet så katastrofalt ut, ledninger henger usikret overalt og med store mengder vann ender det ofte i tragedier.
Flere ganger på veien hang det bilder av folk som hadde mistet livet av strømsjokk. Eg fikk klaustrofobi etter en halvtimes omvisning. Og kan man da attpåtil ikke bevege seg ut i særlig grad, så er livet temmelig lite alright!
Guriland så takknemlig eg er for å vite at mine fremtidige barn skal få et godt og trygt rødt norsk pass i lomma. Det er virkelig en nøkkel til suksess bare det!
Nå er Kristian blitt innlemmet i den mannlige sfæren her i Rashedieh, det går i shisha og helt sikker prat om kvinnfolk for alt eg veit:P
Meg og Annicken benyttet kvelden til i aktivisere alle barna som springer rundt i huset i et prosjekt vi holder på med. Vi får ta del i kvinnenes verden, hvor
higabene blir kastet og sladderen rår.
Nå ligger eg i senga og hører på regnet som plasker ned, angrer virkelig på at eg ikke tok inn klesvasken som henger ute, nå er det for seint uansett. Skal slå av nå og la tankene surre hjem
til mitt eget fantastiske og herlige liv hjemme i Norge;-)
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar