Når kinaputtene betyr: blodig alvor.

Sør-Libanon er et av de områdene i verden hvor det er flest miner og klasebomber.
Mange av klasebombene er konstruert slik at de ser ut som leker. Leker faktisk, sannheten er en helt annen. Sannheten er grusom.

Hva er en klasebombe?

Det er egentlig en stor beholder, inni ligger det gjerne opptil flere hundre småbomber. Alle med samme mål: ødeleggelse.
Disse slippes enten fra fly eller fra bakkeinstallasjoner. Det er stor feilrate på bombene, resultatet av det er at mange av bombene
når bakken som udetonerte. Hvilket som igjen betyr: de ligger på bakken og venter, enten på en barnehånd eller en minerydder.

Krigen i 2006 la igjen mange souvenirer i det libanesiske landskapet. FN estimerer at omlag 4 millioner klasebomber ble
sluppet ut av Israel. Human Right Watch hevder at 90% av disse ble sluppet ut i krigens siste 72 timer, etter at våpenhvilen var planlagt. Trivelig.

Store deler av befolkningen i Sør-Libanon henter sitt levebrød gjennom jordbruk. Jordene, åkrene og slettene må ligge i brakk så lenge bombene ligger der. De er fryktelig ustabile, i november 2007 var det ruskevær. Haglregn detonerte svært mange bomber, se hvor lite som skal til for at de smeller! Foreldre er livredde for å slippe barna ut, barn er nysgjerrige av natur. Barna er utålmodige på å få gå ut og leke igjen, mens bøndene er utålmodige på å få igang avlingene sine.

De siste tallene eg fant på dødsraten hentet eg hos UNICEF, de tallene tilsier at så langt har 494 mistet livet som følge av klase-bomber I Sør-Libanon. Det er halve befolkningen i Granvin det. 114 av disse er barn.

Fikk en ny trivelig student denne uka. Han heter Mohammed og er 16 år. Han har ikke bein, de har han mistet. Smell sa det.
Nå har han levd to år uten bein. I dag skinte sola. Vi kastet ball, eg og Mohammed. Eg lett og ledig på beina, Mohammed i rullestol.
Eg kan ikke springe å hente ballen for han når han mister den, det må han klare selv. Og det gjør han. Fordi han må.

Norsk Folkehjelp er en stor bidragsyter i oppryddingen av mine og klasebombefelt her i Sør-Libanon. Norsk Folkehjelp har vært i Sør-Libanon helt siden oppryddingen av den israelske invasjonen i 1982. I dag har Norsk Folkehjelp daglig rundt 80 personer, lokale sjeler som er blitt grundig opplært, ute i felten. De er grundige i sin rengjøring av lanskapet for de groteske dingsene som venter på å bli tillintetgjort.Hittil har 1200 områder blitt rengjort, men mye gjenstår fremdeles. Den libanesiske hæren estimerer at 80% av klasebomberegnet er fjernet, målsettingen er å bli ferdige til sommeren, la oss håpe det. La oss gå en vakker sommer i møte.

3. Desember 2008 skjedde noe viktig. Over 100 land signerte en avtale som innfører forbud mot bruk av klasebomber.
30 signeringer var nok til at avtale ble ratifisert av det internasjonale samfunnet. Fantastisk, våpnene skulle aldri vært oppfunnet i det hele tatt. Da kunne eg og Mohammed begge ha sprunget etter ballen. Det hadde vært
fint.

Inga