mandag 23. februar 2009

Kaldtsvette og hjertebank.

Bomber gått av ved Khan al-Khalili i Cairo. Hva, hvem, hvor? Faen.

Pyton, kaldsvette hender og hjertebank.

La oss sende varme tanker av medfølelse til familien til jenta som mistet livet og til alle de som er skadet. Det kunne like godt ha vært meg.

La oss heve hodet og aldri senke det for de som utøver slike handlinger.

Alle mine venner i Khan har det bra. Eg var så redd, så redd.

Alhamdullilah.

Inga

fredag 20. februar 2009

Jaba Jaba Jee..

Torsdag 19. februar

Jaba Jaba Jee er mitt nye favorittord.
Det kan brukes som faen og jess herlig herlig. Eg bruker det nå like mye som eg bruker yaaaaani.

Nå er vi alle tre nede for telling med influensa, men dagene går for det meste på skinner.I dag var dagen komt. Har jobbet mye med organisering av: "Health Awareness Day" prosjektet den siste uken og nå gjenstår bare evalueringen.

Begynte dagen med å lage plakater. Planer vi hadde om å sitte utendørs utgikk ettersom det var kraftige vindkast i hele dag. Kvinner er kvinner og menn er menn så Hussein tok seg av jobben med å rigge til stoler.

Eg og Najat trasket etterhvert rundt gatelangs på jakt etter den beste frukthandleren, vi endte opp hos mannen min på hjørnet. Der handlet vi alt vi kom over av fersk frukt, vi skulle lage fruktsalat og servere som et sunt alternativ til alle smørkakene og potetgullet som blir spist til alle døgnets tider.

Nesten to timer tok det å hakke opp all frukten, etterhvert kom Annicken så vi fikk skravlet i vei om livets trivialiteter. Vi er flinke til det. Evaluere, mulitiplisere, bagatelisere, overanalysere. Hehe jada vi har litt fritidsproblem. Kristian er flink til å holde oss på matta.

Hovedmålet med dagen i dag var å skape sunne holdninger. Og vennskapsbånd. Sportsgruppa vår består nå av kvinner fra 16-52 år. Noen kommer for å bli slanke, noen kommer for å fjase, noen kommer for å snakke, noen kommer rett og slett fordi det er deres eneste tilbud/time utenfor hjemmet. Så vi har det gøy mens vi trener, veldig viktig. Diabetes er veldig utbredt her så gode verdier innen mat kombinert med sunn livstil ellers er forebyggende, og ettersom det er moren i huset som etterser kostholdet håper vi det kan få ringeffekt.

klokken begynte å nærme seg to, Right To Play var ennå ikke komt. alt var egentlig klappet og klart, men alt vi manglet var kvinnene våre. Amira vår kjære mor var første som møtte opp. Da begynte vi å skravle og slutte å tvinne tommeltotter.

Da vi endelig kom oss i gang var vi 29 kvinner. Eg er kjempe fornøyd. Hussein og Kristian sto på utsiden og tjuvlytta. Emilie en libanesisk maratonløper som er tilknyttet Right To Play holdt foredrag om mat og helse også hadde vi gruppearbeid med diskusjon rundt viktigheten av fysisk aktivitet.

Vi avsluttet dagen med en treningsøkt. Nå er rommet vårt blitt altfor lite. Og det er ikke bare bare og bytte lokale. Det er ære, politikk, stolthet, politikk, skeptisisme og politikk inni bilde. Men steg for steg så tror vi at det skal la seg gjøre. Og vi har allerede funnet det perfekte tilholdsted så vi krysser fingrene for det.

Neste ting på agendaen blir å få til en utflukt. Da eg luftet ideen såg eg for meg at vi kunne ta en piknik på stranda, men med engang ideen om sosialisering ble brakt på banen ble det ivrige ønsker om Faraya, tur i snøriket. Vi får jobbe for å få til en mellomting, lommenboken min klarer å lage fruktsalat, men ikke swoop swoop swoop.

I morgen fredag begynner mitt store hjertebarn: fotoprosjektet. Eg har jobbet for å få dette til siden oktober og nå begynner det:)
På tirsdag var eg i Beirut for å kjøpe inn kameraer. Annicken var nødt å komme nordover for å hjelpe meg med finansieringen, ettersom kortet vi disponerer er i hennes navn. Nå har vi 24 kameraer. Har organisert en fredagsgruppe og en lørdagsgruppe og et utlånsystem. Vi kommer fremover til å ta opp ulike temaer og kjøre ulike prosjekter. Visjonen er at ungdommene skal få utfolde seg selv. Iløpet av helga er pckjøpet i boks:)

Ellers har eg og Annicken blitt tvangsforet med suppe laget av gress, det skulle være sunt, men smakte vondt og var kjipt. Eg har blitt frastjålet mine hjertekjære Dolce & Gabbana solbriller og Annicken er frastjålet masse penger og minibankkortet sitt. Med en tåre i øyet innser eg at brillene nok er borte, men med tid og stunder burde eg klare å kjøpe meg nye.Eg innser at noen antakeligvis syntes de var veldig veldig fine, for det var de jo. Pengene og minibankkortet skaper problemer for det rokker med tilliten, vi ser hva som skjer fremover. I hjemmet får vi trøst og det er da alltid godt, begynner å bli bortskjemt:) Liker det:)

Allah Ma3ko, som vi ser på disse kanter,

Inga

lørdag 14. februar 2009

When love and hate collide

Vi fikk fri fra jobben i dag, ikke for å feire kjærlighetens dag, men fordi dagen er libanesisk helligdag.

For 4 år siden i dag ble mannen som blir betegnet som Libanons nye landsfader, Rafik Hariri drept i et attentat som tok livet av han og 22 andre. Det blir reknet som det største attentatet i libanesisk historie etter den grusomme borgerkrigen som endte i 1989.

4 år har gått og mye har skjedd siden. Hans død førte til The Ceader Revolution. Rafik Hariri var en mann for sitt land som jobbet mye imot den syriske innflytelsen i landet. Syria hadde da hatt fysisk nærvær i Libanon siden 1976. The Ceader Revolution var en massiv folkebevegelse. Mye av bevisene etter attentatet av Hariri pekte mot Syria og de ble tvunget til å trekke ut de resterende styrkene i landet. Fra denne bloggens ståsted er alle slike påstander spekulasjoner. Saken skal inn for en oppnevnt FN domstol i Nederland i mars. Alle de offisielle dokumentene ble under enorm sikkerhet sendt over til Europa forleden uke. Rettergangen der vil si oss mer om fortid og fremtid i saken.

Nå har det som sagt gått 4 år etter Hariris død. Markeringen downtown Beirut i dag kan ikke annet enn beskrives som spektakulær stor. Eg og Kristian vandret i et folkehav vi ikke har en anelse om hvor stort var. Vi fikk en følelse av hvor mye folk vi hadde i vente allerede da vi bevegde oss nordover i morgentimene. Da vi nådde Saida eksploderte trafikken. Vi kjørte oppover i kø, servisen vår var i en kolonne av biler og busser som alle var overfylt av folk og flagg.

Ved Kola var det umulig å finne noe servis som kunne ta oss innover mot sentrum. Det endte med at vi ble kjørt innover av den feiteste splitter nye mercedesen. Gjett om eg var glad eg hadde byttet ut det vanlige skjerfet med et snobbeskjerf, følte meg hjemme i luksusbilen.

Downtown var overfylt av folk og flagg. På hvert tak sto det skarpskyttere. Vår bil kjørte oss så langt han kom før vi måtte traske videre. Vi takket og sa farvel. Downtown var innestengt av piggtråd og tanks. Sikkerheten var på topp. Den politiske eliten var ikke akkurat samlet, men heftig representert for å komme med appeller i dag. Ordet sikkerhet har en annen mening i dette landet; det betyr at man bevæpner seg til tenna!

Vi trasket innover i folkehavet, via høytalere ljomet det appeller som samhold. Folk koste seg i solen. Noen hadde tatt med seg en vannpipe, andre kjøpte ostesandwicher som ble grillet på finurlige griller som var satt i stand for anledningen. Det var rart å gå gjennom folkehavet. Et folkehav som var samlet for anledningen, men som i nær fortid har stått så milevis fra hverandre. De har drept og hatet hverandre. Noen hadde store behov å markere sine politiske og religiøse standpunkt. Eg så en falangist og en shiamuslim stå side om side. Det var sterkt.

Det er snart valg i Libanon. Var dagen i dag en farse og valgpropaganda? Eller var det et tegn til verden om at all forsoning er mulig.
Eg gikk rundt med en underlig følelse inni meg, og den var god. Det var en følelse som gav håp. Eg velger og tro det.

Prisen man må betale for å gå rundt med blonde hårlokker er hard. Man slipper igjennom sperringer som folk må gå rundt. Kristian flirte godt daeg ble spurt om eg ville slippe igjennom en steng port. Ja svarte eg med den største selvfølgelighet. Har man en diger linse på et fancy kamera kommer man enda lenger.

Vi avsluttet den kjappe Beirut turen med en sandwich og en kaffe i solskinnet. (Og en muffins som smakte himmelsk, men det skulle egentlig være en hemmelighet)

Nå er vi tilbake til Tyr og verden vi hører hjemme i. Her veier Hezbollahflaggene høyt på himmelen, de var ikke å se i Beirut i dag. Vi skal snart tilbake til leiren og gjengen vår der. Mange av barna er syke for tiden, influensa rår ettersom det er så store temperaturforskjeller.Ettersom vår jobb innebærer at vi får 1000 klemmer hver eneste dag har eg klart å pådra meg en heftig forkjølelse selv. Men den prisen er eg villig til å betale.

Happy Valentine allesammen!
For å gjøre verden til et bedre sted sender eg dere en oppfordring til å gjøre stas på deres kjære i dag.
Noen kjærlige ord, noen vakre blomstrer eller overrask med noen uanstendige forslag. Nyt dagen til fulle!

God klem fra

Inga

Hva holder vi på med for tiden

Tirsdag 10. feb

Dagene går og det altfor fort. Vi er alle travle for tiden.De normale arbeidsoppgavene går jevnt og trutt samtidig som vi alle tre er engasjerte i forskjellige prosjekter. Annicken er godt igang med forskningsarbeidet sitt, Kristian holder på å utvikle et fotballag og eg er i sluttfasen med å dra igang fotoprosjektet. Holder på å kvalitetssikre prosjektet slik at vi får overført siste rest med penger, er ganske utålmodige på å få det til ettersom vi alle er ivrige etter å komme igang.

Vurderer å dokumentere fotoprosjektet ved å lage en bok. En bok som kan benyttes til informasjonsarbeid om de institusjonene vi jobber med her nede, og Palkom sitt arbeid. Sist og ikke minst kan en bok forbli en evig utstilling av innsatsen våre unge og lovende her i leiren gjør. Får se hvordan dette går.

Kristian sitt navn er allerede etablert som fotballnavnet i leiren. Alle unge gutter med fotball-iver kjenner hans navn. Fokuset nå er å utstyre spillerene med det absolutt nødvendige utstyret, dvs.fotballsko og muligens drakter. Right To Play har gitt mange fotballer :)

Annicken gjør et fantastisk arbeid innen sitt fagfelt. Ho gjør research til sin masteroppgave hvor ho tar for seg problemstillinger vedrørende Den palestinske identiteten i Diaspora.

Knytter stadig tettere samarbeidsbånd med organisasjonen Right To Play. Ettersom treningsgruppa er blitt et populært tilbud med en stabil mengde kvinner som deltar drar vi igang en: "Health Awareness Day" for kvinner 19. februar. Der skal vi ta opp diverse problemstilling angående gode og sunne verdier innen helse, kropps-ideal, mat og trening. Right To Play skal være med oss denne dagen, satser på at det blir en meget fruktbar dag. Ordet fruktbar passet fint fordi eg og Annicken planlegger å lage stoooore mengder fruktsalat til kvinnene våre :P

I dag tidlig var eg med Abed, en av sjefene mine inn til Tyr. Han hadde et møte med en organisasjon der inne og ville at eg skulle få anledning til å møte de. Mens han var i møte fikk eg audiens hos en av lederne for organisasjonen. Imam Sadr Foundation, opprettet i navnet til Musa Sadr, shiaoverhodet som i sin tid opprettet shiabevegelsen Amal. Hezbollah er et utspring fra Amal, mens Hezbollah fremdeles er bevæpnet etter borgerkrigen gikk Amal med på å bli avvæpnet og er i dag en mer politisk rettet bevegelse.

Det er shiabevegelsene som er bærebjelkene i den sosiale velferden her i Sør-Libanon. Hezbollah bruker f.eks over 90% av sine økonomiske midler på å drive sosiale tiltak som helsetjenester, skoler etc.
Dette kan muligens forklare hvorfor de antas å gjøre så og si rent bord her i sør på det kommende valget her i Libanon.

I møtet i dag snakket vi om problemstillinger som angår både libanesere og palestinere. For det meste dreide det seg om problemstillinger vedrørende mental helse. Det er gjort altfor lite forskning på den mentale helsetilstanden i denne ustabile regionen. Og da spesielt urovekkende er det når man ikke har oversikt over hva som kan ventes av mulige senskader for barna her. Det var stadig et tankekors under krigen på Gaza hvor mye forferdelige bilder som ble vist gjennom media. Man kan forstå eksponeringsbehovet,men man må også innse at disse bildene er vanskeligere for små barn å forstå konteksten rundt bildene som vises. Og de blir ikke på noe måte skånet for disse bildene. Nå veit ikke eg hvordan mediedekningen var hjemme, men her var den hvertfall hard og brutal. Dersom vi bestemmer oss for å ha tegning med barna vi jobber med må vi være flinke til å komme med positive ideer til motiver, for dersom de skal tegne utfra side egne tanker så sitter man igjen med tegninger av tankser og bombefly i forskjellige fasonger. Dette sier noe.

Eg håper eg klarer å meddele at vi ikke ligger på latsiden akkurat. selv om vi lever et godt liv. I dag har eg fått mange presanger og to overaskelsesfester med da altså to store kaker.

Her lider vi ingen nød. I kveld har vi vært samlet hjemme hos en kollega og venn. Der har vi spist god kake, drukket te og røyket vannpipe. Vi danset til noen orientalske rytmer og lo som vi grein av hennes manns abligøyer. Min nyinnkjøpte shisha funker som en drøm, gjett om eg ble glad ettersom alle eg har kjøpt tidligere har vært katta i sekken.

I dag kom forøvring regnet vi alle har gått og ventet på. Og når det kom så kom det skikkelig! Været har vært til stor bekymring for alle som driver med jordbruk i området ettersom det knapt har vært noe nedbør,noe som er svært negativt for avlingene. Det har vært lite snø i fjellene. Men nå er det ordnet seg. Ligger i senga mi med stearinlys. Strømmen er borte og ute LYNER og TORNER det uten sidestykke, det blinker som på et diskotek. I fjellene er det snøstorm så trafikken er et kaos. La oss håpe solen vender tilbake om noen dager:) Haha eg og Annicken trosset de ubarmhjertige værgudene og labbet avgårde til trening i dag.
Ho tok på seg de utslitte støvlene PALKOM har stående her i huset. Folk lo av henne på veien, det var ustyrtelig morro. Folk så fottøyet hennes og brast ut i latter. Amira kunne fortelle at det var ikke vanlig for jenter å gå med støvler i det hele tatt. Jenter foretrekker mer feminine sko var vell mer hennes kommentar. Vi får satse på at Annicken kan være en pioner innen fornuftig
fottøymote.

Nå skal eg blåse ut gravlysene mine (eneste eg fant da eg gjorde innkjøp) og prøve å sove.



Inga

tirsdag 10. februar 2009

Livet er et sammenhengende mirakel

Denne bloggen handler om de magiske øyeblikk.
Man går gjennom livet med noen høydepunkter og mange nedturer.
Avogtil har man det veldig vondt og ting butter veldig imot, og avogtil har man det så vanvittig bra.
Denne helgen har vært et av livets vanvittig bra høydepunkter.

Trekløveret i sør satte seg torsdagsettermiddag i en servistaxi. Destinasjonen vår var Beirut. Lenge hadde eg gått å drømt om en frisørtime. Det var første ting på agendaen. Vi kom oss avgårde mye senere enn planlagt ettersom vi var på utflukt med Abu Jihad på torsdagen. Det brydde oss ikke for vi hadde en fantastisk dag med barna i en offentlig hage i Tyr. Mange rampestreker og magiske øyeblikk. Eg synes det er magisk når et barn synes noe er skummelt og tar meg i hånden for å føle seg trygg. Vi tok de blinde med oss i hagen og fortalte de hvordan omgivelsene var. Vi lo, lekte med barna og delte noen flasker vann ettersom dagen var veldig varm.

Vell fremme i Beirut innså eg at det skulle holde hardt å rekke å få til en frisørtime. Eg var rask med å komme meg avgårde, frisøren eg møtte på valgte å holde oppe lenger slik at han kunne klippe meg. Gjett om eg var glad :)

Klokken begynte å nærme seg 1900. Da skulle trekløveret bli et firkløver. Som den fantastiske vennen han er hadde Roy satt seg på flyet fra Cairo for å feire bursdagen min i helgen. Det er en fantastisk følelse når man møter venner man ikke har sett på lenge, det ble et gledelig gjensyn. På melding om vi ønskte noe fra taxfreen ble det på ønske fra Annicken bestillt snop. Så Roy og Annicken ble venner på null komma niks.

Men vi skulle da ikke bare være et firkløver. Vi hadde en middagsdate med Tone og Håkon. Etter å ha somlet oss ut fra hostellet inntok vi et fantastisk måltid med libanesisk mat sammen. God mat og gode venner, fragil lykke. Vi avsluttet kvelden med å myse rundt i Beiruts gater og deretter fortelle til Roy at han skulle bli med på blåtur. Den skulle ta oss til Syria.

Som unge effektive mennesker hadde vi besluttet å benytte frihelgen til å forlenge visumet vårt her i Libanon. Man må ut av landet med jevne mellomrom for å få nye måneder med opphold. Selv om det ble sene torsdagskvelden var vi svært bestemte på tidlig avreise fra Beirut. Hal åtte fredagsmorgen ringte eg de to søvnige på naborommet som til sin frustrasjon innså at de ikke ble mer søvn. Hal ni var vi alle i en servistaxi som skulle ta oss til Syrias fantastiske hovedstad, Damaskus.

Det er igrunn litt råflott å ta servis istedenfor buss, men spesielt når man skal krysse grenser er det innmari mye lettere. Da slipper man å vente på at alle på en stor buss skal komme seg gjennom. U2 kassetten eg har referert til tidligere ljomet i høgtaleranlegget da vi freste oppover åssidene.
Hver sin iskald cola og sandwich gjorde allemann salige. Vi pratet og fjaset. Tanker om søvn på kjøreturen utgikk.Visumprosessen gikk greit, men det gikk med mer penger enn hva vi hadde planlagt. Å komme seg inn i Syria koster idag for en nordmann 30 US, man må i tillegg betale 10US for å komme seg ut igjen. Men alhamdullilah vi har som andre nasjonaliteter ingen problem å krysse grensen. Har Syria ambassade i ditt respektive land så får du ikke komme inn i Syria uten å allerede ha ordner visa. Sorry man, no can do.

Som vanlig flottet eg meg med mine Dolce Gabbana briller og et evig smil på munnen. Det er en fantastisk følelse når en syrisk grensevakt smiler og sier til deg på arabisk:Velkommen til Syria, Allah er med deg! Da veit du at dette kommer til å bli ei fantastisk helg!

Vell fremme i Damaskus var vi overlykkelige av å være fremme, vi var så klare til å begynne dagen at vi til min store fortvilelse glemte kassetten min igjen i bilen.
Eg må på utkikk etter å anskaffe meg en ny en. Rask var innsjekkingen på vårt utvalgte hotel, vi var ivrige etter å utforske Damaskus. Eg har vært i Damaskus ved flere anledninger tidligere, eg kan med lett erklære at eg er forelsket i byen. Området rundt Ummayademoskeen og markedene der er herlige. Bønneropene ljomer for fullt og du føler du er i en annen verden. Lukter av krydder, mat, orientalske søtsaker vibrerer i nasen din på ferden gjennom de spennende markedene. vi tok ofte pauser på fortauskafeer i gamlebyen, en shisha og en kafffe, bare blomstret mens vi så på damaskusere som nytte det å ha en fridag.

Eg kan meddele at eg gjennom mine år i midtøsten ikke noensinne har vært så stolt av å være nordmann. Norwac sin innsats på Gaza har ikke gått noen forbi og når du sier at du er i fra Norge er det respekt i blikket som rettes mot deg. Man blir rakrygget og stolt av slikt.

Både eg og Roy investerte i hver sin Shisha. Vi fant en butikk hvor de solgte vannpiper av ypperste kvalitet. Fantastisk. Etter noen timer med å gå oss vill og bare kose oss i Damaskus gater var tiden inne for firkløveret og utvides til et femkløver. Vår gode venn Magnus har bestemt seg for å pynte litt på arabisk kunnskapene sine så han skal oppholde seg i Damaskus frem til sommeren. Eg innser at det er et meget klokt valg. Han kom oss i møte for å delta på resten av helgens eventyrer.

Både eg og Annicken hadde besluttet å kjøpe oss tepper i Damaskus. Eg har et fra før også, men ville så gjerne ha et til. Og eg visste akkurat hvilke butikk eg skulle kjøpe det i. Selv om Damaskus og midtøsten forøvrig er i moderniseringsfasen er det noe spesielt å kjøpe de gamle tingene man har lest om i historiebøkene. Ivrig etter å lære mer om handelsrutene, da spesielt om teppehandelen var det spennende å høre hvordan det gikk for seg. Ummayademoskeen i Damaskus er et yndet valfartsted for shiamuslimer. Det av den grunn at hodet til Hussein, barnebarn av profeten Muhammed er i moskeen. Spesielt fra Iran kommer det store horder med shiamuslimer for å avlegge et besøk til moskeen. De tar som oftest med seg gaver til de religiøse lederne i form at håndverksvarer etc. Mesteparten av disse varene er fantastiske håndvevde tepper. De religiøse lederne oppfordrer til å selge disse slik at de istedenfor kan få penger. Teppet eg har kjøpt har vært med på en slik ferd. Etter en lang prutesekvens med en eg har handlet hos tidligere satt eg 60US fattigere men evig fornøyd med et teppe fra Nord-Iran, kurdisk mønster, 40 år gammelt i mange farger.

Kvelden nærmet seg og vi begynte å bli kalde og sultne. Det er kaldt i Damaskus når solen går ned. Vi tok en rask tur tilbake til hotellet for kleskifte. Så var vi klare for en lang og god middag. Vi gikk på en italiensk restaurant hvor kvaliteten på maten og stemningen er av ypperste kvalitet. Etterhvert som man blir kjent med en by veit man hvor man skal gå:) Utover kvelden fikk vi servert frukt og dessert på husets regning. Live musikk og damaskusere som spiser middag ut i de sene timer setter en fantastisk prikk over I-en. Vi vandret gatelangs i de sene timer for å finne oss en plass for videre sosialisering. Vi hadde det bra.

Det var en trøtt gjeng som våknet opp lørdagsmorgenen. Ettersom alderen begynner å tynge og eg visste at tiden i Damaskus var kort og dyrebar klarte eg ikke å ligge lenge i senga før eg begynte på dagen. Det var en kjølig morgen da eg gikk ut av det sovende hotelrommet. Hotellet vi bodde på har en fantastisk innebygd hage som er åpen opp mot himmelen. Der fikk eg servert rykende fersk kaffe av en av vaskedamene.
Ho var ikke helt klar for å begynne på dagens gjøremål så vi satt å pratet en stund. Ho var fra Irak og hadde søkt tilflukt i den syriske hovedstaden. Ho var en av de heldige som hadde en jobb å gå til, mange av de enorme hordene av irakiske flyktninger som oppholder seg i Syria har verre sjebner enn henne. Vi koste oss sammen i morgenstunden.

Annicken kom også ut i den friske luften, vi inntok frokost sammen. Eg prøvde å få henne til å prøve min fantasiske blanding av hardkokt egg og jordbærsyltetøy på brødskiven , ho var skeptisk til det.
Etterhvert var vi ivrige etter å komme oss ut og oppleve mer før vi skulle returnere til Beirut. Våre mannlige reisekompanjonger var tregere på avtrekkeren så vi avtalte å møte de senere.

Første ting på agendaen var å kjøpe inn store mengder Barazi som vi skulle gi til våre venner her i Rashedieh. Barazi er en vellkjent syrisk småkake som smaker himmelsk. De går ikke an å få tak i her i Sør-Libanon så tradisjonen tilsier at de som er i Syria bringer med disse kakene hjem. Vi liker tradisjoner så vi kjøpte inn 3kg. Glade var vi da gutta kom å møtte oss slik at de kunne bære de:P

Magnus kom etterhvert for å møte oss igjen. Lite visste han at vi hadde skumle planer i vente. Han skulle begynne på skole på søndag, men vi hadde planlagt å ta han med oss tilbake til Beirut. Han var i starten litt nølende til den ideen, men etterhvert som formiddagen ebbet ut innså han at det var en glimrende ide.

Vi inntok en herlig lunsj i åssiden på Qasiuon-fjellet, ifølge bibellæren er det her oppe Kain drepte Abel. Vi vandrer stadig langs historiske åsteder.
Alle mann spiste vi pizza som smeltet på tungen. Eg klarte å drikke en sjokolademilkshake på noe som må være rekordtid så eg satt litt småkvalm i taxien som tok oss til busstasjonen. Solen var i ferd med å gå ned så det var på tide å komme seg avgårde.

Nå var vi 5 og innså at vi kom til å ha en trang kjøretur over fjellet tilbake til Beirut. Men vi ble ikke grinete av den grunn. Eg og Annicken inntok forsetet, vi byttet på den kjipe opplevelsen av å sitte på girspaken. På grensen var det ikke andre enn oss så det gikk smertefritt. Da vi gjennomgikk bilsjekken på libanesisk side sto en av soldatene og inntok en kald Heineken i det han selv trodde var i det skjul. Det var ustyrtelig morsomt. Vi knakk sammen i latter allemann.

Vell fremme i Beirut igjen innså vi at hotelreservasjonen vår hadde gått i dass. Da er det fantastisk herlig å vite at man har venner i byen. Eg ringte hotellet eg vanligvis bor på, eg var klar over at de holdt på å pusse opp så vi hadde benyttet et annet hotel for anledningen. Eieren ba oss komme, han satte himmel og jord i bevegelse for å ordne noe for oss.

vi fikk ly for natten i en leilighet som var under totalrenovering. Planker og materiale lå overalt med sengene var redd opp og vi var blide og fornøyde. Det vanket litt Barazi på han for å si det sånn:) Den aldrende sjåføren på hotellet fikk 1000 libanesiske lire av meg(5kr) som han skulle kjøpe seg skrapelodd for. vi har en spøk gående at når han vinner i Lotto så skal han ta meg med på Nancy Agram konsert. Vi gleder oss begge to.

Tiden var inne for enda mer utforskning av Beirut. Den muntre gjengen som vi var koste oss fyrstelig.

Søndagsmorgenen satt vi og spiste byens største hamburgere. Det var ikke vondt kan eg meddele, rettere tvert imot. Spesielt oss tre sørlibanesere hadde godt av litt kjøtt ettersom vår daglige kost for det meste består av yoghurt, spinat og forskjellige ugresstyper.

Vi reiste til Hreissa som er en kristen oase i en av åssidene utenfor Beirut. Vi hadde hørt rykter om at utsiktene fra den store Mariastatuen der skulle være upåklagelig, og ryktene stemte.
Vell tilbake i Beirut dro vi til Pigeon Rocks for å innta et siste samlet måltid. Vi hadde jo tross alt med oss turister. Der hadde vi også avtalt å møte Tone og Håkon. Alle visste vi at helgen sørgelig nok sang på siste vers, men blide var vi for vi hadde det så bra.

Roy hadde hele tiden gått rundt og sagt: Eg antar flyet mitt går i ni tiden, eg har ikke sjekket men tenker det. Tilbake på hotellet og bagasjen vår innså han at flyet gikk kvart på åtte og klokken var allerede ti på sju. Haha da fikk han det travelt. Vi var utålmodige etter å komme oss hjem igjen. Ved Kola skillte vi lag med Magnus som skulle vende tilbake til Damaskus. Det gjorde litt vondt i hønemorhjertet å
vite at han skulle ferdes alene i kveldstimene. Servisen vår sørover igjen hadde ikke støtdempere i det hele tatt. Ryggen var mørbanket da vi endelig kom trøtte og utslitte hjem igjen. Hjem til våre kjære, da eg kom opp på rommet mitt lå det et kjede og armbånd laget av blomstrer. Fofo og Hamoudi våre 10 årige rampegutter hadde aktivisert seg selv å vårt fravær.

Kvart over 11 fikk eg melding av Magnus at han var komt seg vell over grensen. Da sovnet eg som en stein.

Livet er kort, ta deg tid til å oppleve de magiske stunder. Utforsk. Gjør det med vennlighet og du vil se en verden som smiler til deg.

God klem fra Inga

søndag 1. februar 2009

Kjærligheten er stor.

Nå er det allerede søndagsettermiddag igjen. Skyene henger tungt over Rashedieh og regnet pøser ned. Vi har hatt en fabelaktig helg. Vi har hatt undervisning og sosialisert oss masse med venner.

I går feiret vi kjærligheten.

Vi var invitert i forlovelsesfest. Eg var så fornøyd, eg hadde endelig en anledning å danse inn mine nye stiletthæler. Vi gjorde oss klar, var gøy å pynte seg litt etter gammelt.
Sammen trasket vi under en paraply nedover gaten til festen. Vi kunne høre musikken hele veien.

Vell fremme entret vi rommet. Murvegger og skurtak. På en måte føltes det som å entre en Hollywood produksjon.
Å filme viktige begivelser er veldig viktig her så det sto et gedigent kamera mitt i rommet, man må jo ha noe å se på hver kveld etterpå:P

Rytmende skapte en pulserende stemning i overfyllte rommet, på et forhøyet podiet satt det nyforlovede paret. Innrammet av et stort hjerte. Alle i hele nabolaget var samlet til ellevill jubel. Kristian var første mann av oss som måtte i ilden som danseløve. Han viste seg å gi Michael Flatley konkurranse om tittelen: Lord of the Dance.Det så ut som han hadde tjuvtrent på den tradisjonelle dansen, Dabke, for dette kunne han.

Straks var det meg og Annicken som måtte entre dansegulvet. Hånd i hånd med resten av kvinnene skulle vi nå få anledning til å vrikke på hoftene. Litt ubekvemme i starten, men kvinner med tak i som vi er klarte vi utfordringen med glans. Vi ble varme i trøya og befant oss på dansegulvet resten av kvelden, ti ville hester hadde ikke klart å dratt oss vekk. Komplimenter fikk vi mange av etterpå:) Det å danse blir ansett som forbudt utenom festlige anledninger, så vi benyttet anledningen. Høydepunktet mitt for kvelden var å danse arabisk dans med en bestemor på 80 år. We rocked like queens!

Festen var over klokken 19.30, da gikk vi hjem og spillte kort med Fofo og Hamoudi, våre to små rampegutter.

Helgen har flommet over av kjærlighet. En av vennene våre her er blitt så forelsket i en jente i nabolaget.
Pratet med han i dag. Han har mannet seg opp som bare juling og formulert sin udødelige kjærlighet for hennei et godt gammeldags kjærlighetsbrev. Søtt, håper det lykkes for han! Vi drar gjerne på forlovelsesfest igjen for å si det sånn!

Inga

fredag 30. januar 2009

Gud gir, Gud tar.

Som vanlig stod eg og Annicken opp tidlig i dag. Setter virkelig pris på timene i hjemmet før jobbdagen tar til.
Gamal støvsugde og vi hadde morgengymnastikk. Til vår O store glede var det varmt vann i dusjen.
Noe føltes galt, klarte bare ikke sette fingeren på det.

Vi ruslet ut i sollyset for å kjøpe inn litt frukt og Manaeesh. Lager herlig fruktsalat hver morgen dersom vi har tid til det. Manaeesh er en type flatt brød med enten en krydderblanding eller ost på som stekes i en spesiell ovn. Rykende ferskt og fantastisk.

På veien til vår gamle dame som vi alltid handler hos møtte vi mange av mennene i nabolaget. De gikk fra hus til hus og samlet inn stoler. Alle har plastikkstoler som møbler så de er lette å samle inn. De trengte mange seter til en begravelse. I natt døde en 9 år gammel gutt fra nabolaget. Han hadde vært syk en tid, men foreldrene hadde ikke hatt penger til å ta han med til sykehuset. Da de endelig brakte han til Tyr, var gutten på dødsleie.

En av de blinde som eg drikker te og skravler med hver dag på jobben hadde en kommentar eg stoppet litt opp ved.
Vi satt å snakket om den lille gutten som var død. Han ristet på skuldrene og sa: "What can I say miss Inga. God gives and God takes."
Vrøvl.Det er ikke en "Gud" som tar et lite barns liv dersom det kan reddes. Det er bare et fantastisk eksempel på at livet er så ufattelig, forbanna urettferdig.

I Libanon må man ha forsikring for å overhode ha mulighet til å anskaffe seg medisinsk hjelp i tilfelle man blir syk. Har man ikke det så kan man bare tenke seg til regningen. Har man litt penger kan man gi noe form for medisinsk hjelp til barna sine, har man ikke så må man legge deres sjebne i henda på "Gud". Russisk rulett kalles det i noen kretser.

Eg liker det ikke, ikke litt engang! Forguder idealet knyttet til velferdssamfunnet vi har hjemme! Alle har krav på medisinsk hjelp.
De som ikke klarer å se godene med det må gjerne komme hit en tur og føle litt på urettferdigheten. Når det til enhver tid er lommeboken som snakker så lever man et kjedelig liv, spesielt dersom den er tom.

Inga