onsdag 28. januar 2009

Dagene går

Sitter nå i senga mi, spiser ei nyplukka appelsin og hører på musikk. Må innrømme at eg verdsetter de få minuttene eg har med alenetid. Bare la tankene fly og slappe av i sitt eget selskap. Her skal man helst være omgitt av mange mennesker hele tiden. De har heldigvis etter hvert blitt vant med at disse rare folka fra Skandinavia faktisk trenger litt tid for seg selv. Klokka er litt over fem og arbeidsdagen er over.

Har ikke blogget på lenge. Dagene er over på et blunk, i det siste har vi knapt hatt tid til annet enn jobboppgaver. Engelskundervisningen er veldig godt i gang, vi har mange forskjellige undervisningsgrupper. Fotoprosjektet vårt begynner endelig å ta form. Vi bruker fotoprosjektet som en gulrot for en gjeng unge gutter som har droppet ut av skolen. Dersom de har engelskundervisning får de være med på fotoprosjektet;)

Gymgruppa vår blir stadig større, noe som er fantastisk! Eneste minus er at dess flere vi blir dess mindre plass blir det i rommet som nesten kan betraktes som et bøttekott. Damene våre har begynt med målebånd nå, de vil jo selvsagt ha progresjon fra gang til gang. Hehe det er litt den: ”dersom eg kjøper nye joggesko så blir eg i form” mentaliteten eller ”dersom vi bare møter på trening så blir vi supertrente” mentaliteten. Eg og Annicken innførte til en motvillig gjeng en ny mentalitet i dag: ” No pain, No gain! No pain, No gain”. Haha! I morgen skal vi bruke litt av timen til å snakke om kosthold, det blir spennende. Har mailkontakt med lederen for organisasjonen Right To Play, hun er veldig interessert i å se hva som skjer, hun skal komme og se på prosjektet, forhåpentligvis allerede i neste uke. Kristian har begynt å trene et fotballag med gutter, han er deres store helt. Right To Play har lovt å gi fotballer til laget, jobber med å overbevise dem om å gi fotballsko også.

Noen dager er bra, noen er dårlige. Eg satt hjemme og prøvde å stålsette meg før eg reiste ned hit. Sa til meg selv at eg skulle klare holde maska. Ikke ta ting altfor mye innover meg. Så sitter eg her da. Noen dager med hjertet i halsen og tårer i øynene. Mange her har ingenting, men insisterer på å gi deg noe allikevel. Her om dagen var vi invitert på besøk. Da kona hadde glemt å finne frem sukker til teen var mannen (som ikke visste vi skjønner arabisk) rask med å si: Skynd deg å finne sukker, vi kan da ikke la utlendingene tro at vi er fattige. Stolthet og verdighet er viktig.

Noe av det som gjør dagene vanskelige er at man konstant sliter med dårlig samvittighet. Selv om vi er her og det er kjempebra så veit vi alle tre at: vi kan bare dra herfra, når som helst. Når livet er kjipt så kan vi bare pakke og dra hjem. De kan ikke de som bor her. Av og til går eg til sengs og tenker: Huff hvordan havnet eg her? Mens andre dager går eg til sengs og tenker: I dag har vært en bra dag. Vi hører, ser og føler ting vi aldre har hørt, sett og følt tidligere. Mye å fordøye. Godt vi tre har hverandre.

Folk har bodd her i over 60 år. Ventet, ventet, kriget, ventet. Og la oss stikke fingeren i jorden, det er en flyktningleir, ikke noe fancy. Mange av husene er ikke hus, men skur. Huset vi bor i har to etasjer, rene villaen i Rashedieh. Vi sitter på gulvet i stua og spiser alle måltidene. Eg, Annicken og Kristian har hvert vårt rom, vi er sikkert de eneste i Rashedieh som har den luksusen. Doen vår er et hull i bakken. Haha og eg som tidligere har vært så prippen når det gjelder sanitære forhold, eg er det fremdeles da men må bite tenna sammen.

Nå er det bønnerop for fullt, hvilket betyr at solen er i ferd med å gå ned. Kristian er på stranden og spiller fotball med guttegjengen sin. Annicken holder på med en intervjurunde. Ali sitter nede i stua og tvinner tommeltotter i frustrasjon. Etter å ha bedrevet heftig lobbyvirksomhet med mora de siste dagene skulle han endelig få innlagt internett i huset. Men han får det ikke til å funke. Fouad er ute og leker Rambo.

Vi var nok tre skeptiske ansikter ved dagens lunsj. Det var fisk på størrelse med sardiner som var fritert hele. Var livredde for at vi skulle måtte sitte og spise den med hodet på og greier. Det slapp vi da heldigvis, må til og med innrømme at det smakte ikke så aller verst.

Nå skal eg planlegge morgendagens engelskundervisning. Har lovt mine elever at vi skal lære: Words About Emotions. Så i morgen blir temaet: kjærlighet. Celine Dion og andre klisjeartister er stadig favoritter i disse kretser så eg mistenker vi må ha litt musikk til timene fremover. Eg skal prøve å lære meg blindeskrift sånn at eg kan rette oppgaver for mine blinde elever. Får se hvordan det går.

Håper alle har det bra hjemme! Trenger sladder i ny og ne. Glad for meldingene som tikker inn på mobilen 

God klem fra Inga

torsdag 22. januar 2009

Når kinaputtene betyr: blodig alvor.

Sør-Libanon er et av de områdene i verden hvor det er flest miner og klasebomber.
Mange av klasebombene er konstruert slik at de ser ut som leker. Leker faktisk, sannheten er en helt annen. Sannheten er grusom.

Hva er en klasebombe?

Det er egentlig en stor beholder, inni ligger det gjerne opptil flere hundre småbomber. Alle med samme mål: ødeleggelse.
Disse slippes enten fra fly eller fra bakkeinstallasjoner. Det er stor feilrate på bombene, resultatet av det er at mange av bombene
når bakken som udetonerte. Hvilket som igjen betyr: de ligger på bakken og venter, enten på en barnehånd eller en minerydder.

Krigen i 2006 la igjen mange souvenirer i det libanesiske landskapet. FN estimerer at omlag 4 millioner klasebomber ble
sluppet ut av Israel. Human Right Watch hevder at 90% av disse ble sluppet ut i krigens siste 72 timer, etter at våpenhvilen var planlagt. Trivelig.

Store deler av befolkningen i Sør-Libanon henter sitt levebrød gjennom jordbruk. Jordene, åkrene og slettene må ligge i brakk så lenge bombene ligger der. De er fryktelig ustabile, i november 2007 var det ruskevær. Haglregn detonerte svært mange bomber, se hvor lite som skal til for at de smeller! Foreldre er livredde for å slippe barna ut, barn er nysgjerrige av natur. Barna er utålmodige på å få gå ut og leke igjen, mens bøndene er utålmodige på å få igang avlingene sine.

De siste tallene eg fant på dødsraten hentet eg hos UNICEF, de tallene tilsier at så langt har 494 mistet livet som følge av klase-bomber I Sør-Libanon. Det er halve befolkningen i Granvin det. 114 av disse er barn.

Fikk en ny trivelig student denne uka. Han heter Mohammed og er 16 år. Han har ikke bein, de har han mistet. Smell sa det.
Nå har han levd to år uten bein. I dag skinte sola. Vi kastet ball, eg og Mohammed. Eg lett og ledig på beina, Mohammed i rullestol.
Eg kan ikke springe å hente ballen for han når han mister den, det må han klare selv. Og det gjør han. Fordi han må.

Norsk Folkehjelp er en stor bidragsyter i oppryddingen av mine og klasebombefelt her i Sør-Libanon. Norsk Folkehjelp har vært i Sør-Libanon helt siden oppryddingen av den israelske invasjonen i 1982. I dag har Norsk Folkehjelp daglig rundt 80 personer, lokale sjeler som er blitt grundig opplært, ute i felten. De er grundige i sin rengjøring av lanskapet for de groteske dingsene som venter på å bli tillintetgjort.Hittil har 1200 områder blitt rengjort, men mye gjenstår fremdeles. Den libanesiske hæren estimerer at 80% av klasebomberegnet er fjernet, målsettingen er å bli ferdige til sommeren, la oss håpe det. La oss gå en vakker sommer i møte.

3. Desember 2008 skjedde noe viktig. Over 100 land signerte en avtale som innfører forbud mot bruk av klasebomber.
30 signeringer var nok til at avtale ble ratifisert av det internasjonale samfunnet. Fantastisk, våpnene skulle aldri vært oppfunnet i det hele tatt. Da kunne eg og Mohammed begge ha sprunget etter ballen. Det hadde vært
fint.

Inga

tirsdag 20. januar 2009

En helg forbi

Søndagsettermiddag:

Sitter nå i en nedslitt Mercedes 230 i utkanten av Beirut. I frontvinduet henger det en gammel wonderbaum, et bønnekjede og et kors. Helgardert med andre ord.
Alle som har sett Syriana skjønner at en slik bil er Beirut med stor B.
Den skal etter planen kjøre oss til Tyr, venter bare på en siste mann som vil sitte på. Sjåføren mente eg var vel streng og kjip som ikke ville betale ekstra sånn at vi kunne komme oss avgårde, så nå sitter vi her da. Sjåføren står utenfor i det store koret av stemmer som prøver å overdøve hverandre med destinasjoner: Saida, Saida, Saida, Sur, Sur, Sur, Baalbek, Baalbek, Baalbek. Dette kommer til å ta tid.

Vi har hatt en fin helg i Beirut, men eg har da selvsagt vært sjuk og nede for telling. Har knasket Paracet som snop.
Lørdagsmorgen hadde vi noen ærend i Saida med Mass. Man kødder ikke med meg når eg først har bestemt meg for å være effektiv, tilogmed libanesiske soldater som liker å gjøre hverdagen litt ekstra vanskelig må da vike unna. Saidaturen endte med at sjefen for kontoret som gir tillatelse til å entre de sørlige leirene gav meg telefonnummeret sitt dersom eg skulle ha problemer, han fallt rett og slett for ei frøken fra Hardanger med bein i nesa. haha! Sant skal sies så er han en hyggelig kar.
Etter det som ble en kjapp tur til Saida satte vi oss på neste buss som skulle føre oss til Baalbek. Turen gikk over Anti-Libanon fjellene og ned i Bekaadalen.
Med engang vi kom frem ble vi overfalt av selgere. Her er det ikke bare steiner og skjerf de vil prakke på deg, neida for her går det i Hezbollah effekter for alle penger. Baalbek er det politiske hovedsenteret for Hezbollah. Lightere, T-skjorter,
flagg, musikk, You name it-de har alt med Hezbollah logo på. Vi bukket litt under for det massive kjøpepresset, så vi satt med litt souvenir i veska på veien tilbake.

Vi kom oss raskt frem til destinasjonens hovedmål. Nemlig ruinene som gjennom historien har vært åsted for et av de viktigeste knutepunkter for mange av sivilisasjonene i midtøsten. Under fønisk tid kom navnet Baalbek til, Baal var en av de viktigste gudene til fønikerne, og bek betyr dal. Gudenes dal. Grekerne og Alexander den Store døpte stedet Heliopolis, Solbyen. Vi vandret i ruiner hvor Pompeius og Julius Cæsar har vandret før oss. For romerne var Baalbek
muligens det viktigste knutepunktet i midtøsten pga. den strategiske lokaliseringen mellom middelhavet og det økonomiske senteret Palmyra(i Syria). Mesteparten av steinen som er brukt i konstruksjonen av templene er hentet fra Bekaadalen, men
granitten er hentet fra Aswan!!! i Sør-Egypt. Fraktet opp til middelhavet, videre opp til kysten av Libanon for så å bli slept over fjellet til Baalbek. Og dette er over 3000 år siden. Det blir estimert til at over 100.000 slaver ble brukt til byggingen av templene i Baalbek. Som alle andre store historiske byggverk har Baalbek sin storstue vært tilholdsted særdeles mange guddommer. Hedenskap, Greske og Romerske Guder har blitt tilbedt her. Kristendommen gjorde sitt inntog med Constantin den Store, han beordret deler av templene ødelagt fordi han var redd de skulle bli brukt til å tilbe hedenske guder, han fikk også fraktet noen av de store pillarene til Constantinopel (Istanbul) hvor de er brukt i Haga Sofia. Ummayadene med tilholdsted i Damaskus kom brasende med Islam (disse skal vi komme tilbake til når vi har vært i Damaskus),de gjeninnførte det føniske navnet Baalbek og bygde templene om til et Citadel, noe Mamelukkene fra Egypt og Osmanerne fra Tyrkia videreførte.

Vi var glade og fornøyde etter en fornøyelig rundtur i Baalbeks ruiner, takket være vår guide Ghazi fikk vi børstet støvet av litt gammel kunnskap og lært veldig mye nytt! Tiden gikk fort så det ble på tide å returnere til Beirut, der hadde vi middagsplaner med Tone som for tiden jobber der. Da vi returnerte til Beirut fikk vi en stående invitasjon av sjåføren vår om at neste gang vi kom til Baalbek så var vi hjertelig velkomne til å bo hos han og familien.

Søndag Å kjære søndag. Min skadeskutte og influensainfiserte kropp var i seng allerede klokken 9 lørdagskvelden. Stod opp tidlig i dag, som vanlig. Klarer ikke å sove lenge for tiden. Litt vandring i Beiruts gater før vi entret stamcafeen vår for frokost. Ja vi har faktisk klart å få oss en stamcafe her allerede. Rykende varm svart kaffe og herlige sandwicher gjorde oss blide og fornøyde. Vi satt å las i diverse magasiner, der fikk øynene opp for en fantastisk iskremsjappe som fristet alle mann. Det eneste negative var at den lå på et kjøpesenter utenfor byen. Vil man noe nok, så gjennomfører man det! Det er mitt motto! Så da Tone kom for å møte oss i dag også kidnappet vi henne med oss for iskremshopping. Og det var verdt det, man kunne velge av de mest fantasiske smaker og toppinger. Eyecandy! Skal man først synde så skal man gjøre det skikkelig og med stil.


Noen timer senere.

Vell vi kom oss omsider fra Beirut, durte sørover i solnedgangen med U2 best of collection på kasett! Sjåføren ble blid igjen etterhvert så han skrudde musikken på fullt volum. Sjåføren og vår etterlengtede 4 mann satt fremme i bilen og gav hverandre sigaretter om kapp, alltid begivenhetsrik gitt. Vell hjemme igjen var det deilig å kunne slappe av og snart var det kveldsmat på bordet. Nå ligger eg strak ut på rommet med stearinlys over alt, strømmen går hele tiden så den regner man ikke med. Holder på å utarbeide noen søknader om støtte til fotoprosjektet vi drømmer om å realisere. Blir spennende å se hvordan det utarter seg fremover.

I morgen er det jobb igjen, vi får også besøk av Mass. Skal bli kjekt å vise han rundt i leiren og hverdagen vår.

Inga

torsdag 15. januar 2009

Froskehopp og Chachacha!

Skrevet 14. Januar 2009

Når ressursene er få må man ty til kreativitet. Vi blir stadig kastet uti nye utfordringer.
Nå er vi i full sving med å aktivisere en kvinnegruppe som drømmer om å bli supertrente på
null komma niks. Matilde og Charlotte sin gode innsats i høst bar frukter, så nå er dette blitt et populært tiltak.
Ganske så fascinerende i grunn, den ene dama har gått til innkjøp av en sølvfarga
dress i et ubeskrivelig materiale, det kan forklares som et superregnstoff, ser egentlig ut som en månedrakt, hysterisk morsomt men la gå. Ho er superivrig:)

Det blir stadig flere kvinner, så det spartanske rommet blir stadig mindre. Møtte en dame fra organisasjonen Right to Play i dag, ho skal komme å se på prosjektet en dag, det blir veldig bra.
Vi har utarbeidet noen treningsopplegg som faller i smak, noe av det viktigste er at vi samles og trener sammen. Om det må til pauser hvert femte minutt så la gå.

Undervisningen er også igang for fullt. Vi har timeplanen fullt opp med engelskundervisning.
Min største utfordring er en gruppe hvor 5 av studentene er blinde mens to som ser. Nivået og motivasjonen spriker veldig. Vi jobber for det meste med konversasjon, det er det som er in, grammatikk blir ansett som kjedelig, der må man være kreativ for å lure det inn. Tilbyr ekstraundervisning for de som trenger det slik at de skal kunne følge med i timene. På samme senter er det barnehage for funksjonshemma barn, Kristian og Annicken er der en time hver dag, mens eg har undervisning. Dersom man er underernært på kjærlighet bør man ta turen å besøke barna der, der får man den daglige dosen smilende ansikter, kyss, klapp og klem.
Lederen for dette senteret er en meget ressurssterk mann. Han er blind med særdeles vellfungerende. Eg er sekretæren hans når han trenger å skrive mailer, søknader etc.

Dagene går fort, står opp tidlig og lager frokost. Eg og Annicken har morgentrim før vi vekker Kristian som virkelig har funnet gleden i å sove frempå.
Så han står opp til ferdiglaget frokost hver morgen.Viss det er strøm så får vi sett litt nyheter. Idag innså vi for første gang på lenge at:
oj det finnes faktisk en verden utenfor Rashedieh, vi så på CNN for første gang på over 2 uker. Så vi har bestemt oss for å reise nordover i helga for å slappe av litt. Føle litt på det å være oss selv igjen. Blir ikke tid til det fremover på ei stund så i helga skal vi stå på ski avec:)

Etter endt jobbedag kommer vi hjem til ferdiglaget lunsj som vi spiser med Amira og Gamal, Amira er ferdig på jobb litt før oss så ho ordner og steller.
Gamal er hjemmeværende og støvsugergeneral, aller helst begynner han klokka 7 om morningen. Her om dagen introduserte vi spillet 4 på rad her i huset,
det har virkelig blitt en slager, så nå er det ære og respekt i det å gå til sengs som kveldens vinner. Ble bittersøtt for meg i kveld ettersom eg solte meg i glansen i går.

I dag var det konflikter på grensen igjen. Mer i dag enn forrige gang. Det viser seg at det er en mindre gruppering som kaller seg Ahmad Gibril som står bak denne gangen også.
Vi sitter her og føler oss avogtil som idioter fordi vi får egentlig med oss svært lite av hva som skjer, for på dagtid er strømmen borte og vi får lite informasjon.
I dag var det israelske fly over leiren flere ganger og tok bilder. Synes det er uhyggelig å se flyene rett over hodet når man stadig ser bildene fra Gaza på tv.
Stemningen i leiren og i Tyr er avventende men rolig, alle anser det som relativt stabilt så lenge ikke Hezbollah kommer på banen. Da vil situasjonen bli helt annerledes, ingenting som tyder på at det kommer til å skje på nåværende tidspunkt.


Vi satt i solen og leste for litt siden, kom over et dikt som vi tok til oss, det er skrevet av en dame som heter Märta Tikkanen:

De tror det er mot
som gjør
at jeg velger kampen

tvang er det
til å forsøke å forandre

De tror det er lyst
som gjør
at jeg velger utfordringen

angst er det
for at alt bare skal fortsette

De tror jeg er tykkhudet
fordi jeg kjemper og utfordrer

gråter gjør jeg
og blør

kan alikevel ikke annet


Mange klemmer fra Inga
som savner alle hjemme

mandag 12. januar 2009

Palestinere i Libanon- Så nærme, men dog så langt unna

Det er vell på tide med litt fakta etterhvert:

Rashedieh ligger 2 mil fra den nordlige grensen til Israel/Palestina.
Det er veldig rart for en nordmann å i det hele tatt prøve å sette seg inn i hvordan det må være å være så nærme sitt hjemland, men alikevel så er det så fjernt. Vi kan sitte på taket og se over til det landet alle drømmer om å returnere til. Håpet lever,selv blant de yngre generasjonene.

I Libanon er det rundt 400.000 palestinske flyktninger. En stor del av disse kom som følge av fordrivelsen allerede i 1948. De få som fortsatt lever av disse blir referert til som: De med nøkkelen. Det er de som har minnene,minnene om hjemlandet. Hadde en lengre samtale med en ærverdig eldre herremann i dag, han har nøkkelen. Han var 5 år i 1948, det han husker er gården han voks opp i, og den skumle natta de ble tvunget på flykt. Onkelen hans ble skutt i dagene etterpå da han returnerte for å hente familiære eiendeler.

Rundt 1970 kom resten av de palestinske flyktningene som bor i Libanon i dag. De ble fordrevet fra Jordan som følge av mobiliseringen av PLO. Disse hendelsene blir referert til som Black September. Fremmede i nabolandet. Det er vanskelig for palestinerne åfinne seg til rette i det libanesiske samfunnet. Libanon som værner om sitt eget jobbmarked har restriksjoner på hvilke jobber palestinerne kan ha,
det er over 70 yrker som er forbeholdt libanesere.

Det er 12 flyktningeleirer i dagens Libanon. Her i Rashedieh bor det omlag 30.000 individer.
For å komme oss ut av leiren må vi gjennom en libanesisk checkpoint hvor det står mange soldater og tankser.
Her må vi til en hver tid ha med oss pass og bevis på at vi har tillatelse til å være i leiren.

Vi prøvde her om dagen å gå langs standen den fine gåturen som trengs for å komme oss til Tyr. Med engang vi kom utenfor leirens territorium gikk det ikke mer enn to minutter før vi var omringet av fråtsende vakthunder og væpna soldater kom løpende mot oss.
Der og da var eg redd, alle som kjenner meg veit at min største skrekk er skumle hunder.
Som dere skjønner gikk ikke dette helt bra så vi måtte snu. Prøver ikke det igjen med det aller første.

Har man ikke tillatelse så kan man altså ikke heller gå ut og inn av leirene. Her kommer vi inn på et annet problem. Spesielt som følge av fordrivelsen fra Jordan finnes det omlag ca. 3000 palestinske flyktninger i Libanon som ikke har ID papirer i det hele tatt, disse er totalt statsløse og uten noen som helst form for rettigheter. De puster, tenker, føler som meg og deg, men de ekstisterer ikke, ikke sånn egentlig.
De kan ikke gå ut av leirene de bor i, for da kommer de ikke inn igjen, og hvor skal de da gjøre av seg? De får ikke hjelp fra UNRWA.

Hvem er UNRWA? (UN Work and Relief Agency)

UNRWA ble opprettet i 1949 som følge av de store flyktningestrømningene fra fordrivelsen utført av Israel. Hovedmålet var og er fremdeles 60 år etter å gi direkte hjelpe- og støtteordninger til palestinske flyktninger som er lokaliserte i midtøsten. UNRWAs opererer innenfor 5 hovedområder: Libanon, Gaza, Vestbredden, Jordan og Syria.
Her i Libanon er hovedfokuset til UNRWA sørge for ulike sosiale tjenester innad i leirene og administrering av disse tjenestene.
Disse primærtjenestene er utdanning, helse og sosial tjenester, utarbeiding av infrastruktur. Har man ikke rett til å ta del i disse tjenestene står man dårlig stillt, helsevesenet i Libanon er privatisert og dyrt.
Blir man født av foreldre som ikke har papirene sine i orden går man en statløs fremtid i møte. Rashedieh er betraktet for å være den beste leiren i Libanon, her er det ikke så aller verst med plass, det er rom nok for noen til å drive jordbruk, infrastrukteren er ganske bra. Her om dagen var i besøkende i en av leirene i utkanten av Beirut; Burj al Barajneh. Leiren er 1 km2, og der bor det 22.000 mennesker.
Kan man ikke bygge i bredden, bygger man i høyden, svært dårlig infrastruktur. Strømnettet så katastrofalt ut, ledninger henger usikret overalt og med store mengder vann ender det ofte i tragedier.
Flere ganger på veien hang det bilder av folk som hadde mistet livet av strømsjokk. Eg fikk klaustrofobi etter en halvtimes omvisning. Og kan man da attpåtil ikke bevege seg ut i særlig grad, så er livet temmelig lite alright!

Guriland så takknemlig eg er for å vite at mine fremtidige barn skal få et godt og trygt rødt norsk pass i lomma. Det er virkelig en nøkkel til suksess bare det!

Nå er Kristian blitt innlemmet i den mannlige sfæren her i Rashedieh, det går i shisha og helt sikker prat om kvinnfolk for alt eg veit:P
Meg og Annicken benyttet kvelden til i aktivisere alle barna som springer rundt i huset i et prosjekt vi holder på med. Vi får ta del i kvinnenes verden, hvor
higabene blir kastet og sladderen rår.

Nå ligger eg i senga og hører på regnet som plasker ned, angrer virkelig på at eg ikke tok inn klesvasken som henger ute, nå er det for seint uansett. Skal slå av nå og la tankene surre hjem
til mitt eget fantastiske og herlige liv hjemme i Norge;-)

lørdag 10. januar 2009

Yr i Tyr

Nå er det litt yr i luften, men ellers har sola vært fremme i hele dag.
Familiær frokost i dag tidlig før alle begynte på dagens gjøremål.
Mine besto av dagens trim som består av en rekke øvelser, har begynt å bekymre oss for all maten som blir prakket på oss til stadighet:P
Deretter har vi tilbrakt dagen på taket av huset i solskinnet. Lørdager er som regel fridag for oss. Ruslet en liten tur de 100 metrene ned til stranden for å sitte der litt også. Jaah i dag har vært behagelig.

I går var vi invitert til lunsj hjemme oss familien til en av de fantastiske kvinnene vi jobber med, familien bor i et høydedrag like utenfor Tyr. De hadde en egen liten gård hvor de dyrker appelsiner, aubergine, oliven, sitroner og kål. Var fantastisk.

Deretter deltok vi på et møte med en libanesisk NGO som vurderer å starte samarbeid med biblioteket vårt i Rashedieh. Spennende prosjekt med fantastiske ungdommer. De jobber for å fremme menneske verdier og felles verdigrunnlag for libanesisk ungdom. Det er sårt tregt i en ung befolkning som lider av krigstrauma og som er splittet av forskjellige religioner. Vi ble invitert til å delta på et idrettsarrangement med de i slutten av måneden. Det blir stas!

Stemningen er selvsagt fremdeles trist pga av Gaza, men hverdagen går greit i Rashedieh, kan meddele at man blir stolt av å være norsk her for tiden. Nå jobber vi med et prosjekt for å synliggjøre engasjementet som er hjemme i Norge. Det blir satt stor pris på. Dersom noen deltar på demonstrasjoner og tar bilder, send de gjerne til meg på mail!

I dag kom en syrisk kvinne på døra vår for å selge klær, meg og Annicken ble grepet av kjøpepresset så nå passer vi veldig bra inn i grilldressfashion, må si vi er et herlig syn:P

Håper alle har det bra hjemme!
God klem fra Inga

torsdag 8. januar 2009

Hva skjer?

I går kveld var vi slitne etter en lang dag, det var stor markering av Ashura i Tyr, så Amal og Hezbollah hadde hver sin markering. Det fikk vi med oss. Gikk tidlig til seng. Så litt på tv, lakkerte tåneglene og slappet av.

I dag våknet eg tidlig av meldinger som begynte å tikke inn om at det var avfyrt raketter fra Libanon og at vi måtte forberede oss på muligens å måtte trekke nordover. Ingen var hjemme i huset og strømmen var selvsagt ikkje oppe å gå, så vi tuslet bort til biblioteket for å henge rundt der.

Timene gikk med til å drikke kaffe, skvaldre om ting og tang samtidig som vi har hatt kontakt med organisasjonen hjemme og ambassaden i Beirut. Føreløpig holder vi oss her i Sør.

Vi fikk en herlig lunsj hjemme hvor vi slappet av ei stund, nå er vi i Tyr for å få unna noen ærend.

Vi vurderer vår situasjon nøye sammen med våre folk hjemme og her, vi håper at ting ikke skal eskalere seg og at fokuset fortsatt holdes på å få slutt på grusomhetene som skjer på Gaza!

Vi holder på å stable på beina et fotoprosjekt for ungdommene i leiren. I den anledning har vi laget til en konto til folk som vil bidra, den er: 1602.46.99246

Inga