Nå sitter vi i Tyr. Det første døgnet i Rashedieh har vært fruktbart og godt.
I går var vi i noen møter i Beirut samt vi fikk audiens i den største leiren. Der møtte vi den religiøse lederen, som var beæret over at vi deltok på en markering. Det varmet oss veldig. Det er særdeles viktig for oss å kunne meddele at det er store markeringer hjemme i Norge over hva som skjer på Gaza.
Vi tok en servis fra Beirut til Tyr i går ettermiddag, det føltes litt rart da folk som fikk med seg at vi skulle til Sør sa til oss: Oh God be with you, I wish you good luck. Må si at da ble vi litt betenkte.
Turen nedover gikk greit, Kristian som liksom skal være vår store beskytter sov hele veien. Veldig koselig, not!
Så var vi her da. Var en spesiell følelse å komme frem til leiren vi skal oppholde oss i de neste seks måneder. Hjemmet ble fort hjem. Vi fikk et godt måltid og rykende varm te. Sola gikk ned klokka 5, så da klokka var 8 trodde eg det allerede var midnatt. Trøtt som f...
De ble ikke sene kvelden før vi la oss allemann. Eg er for tida innkvartert på gulvet til Annicken, men det funker fint. Eg las litt i en bok eg fant, mye av lesinga måtte foregå med hodelykt for strømmen går stadig vekk.
Våknet opp i 4 tiden i natt til det høyeste bønnerop eg har hørt, moskeen ligger tydeligvis rett ved huset vi bor i, men det kommer til å bli en vanesak.
Etter en deilig frokost begynte dagens gjøremål, vi ble omvist på de forskjellige institusjonene vi skal jobbe på og fikk møte mange av de folka vi skal jobbe sammen med. Vi har også blitt intervjuet av en libanesisk avis i dag.
Nå er kvelden begynt å sige på igjen, regner med det blir endel husbesøk i kveld.
I morgen er det offisiell fridag, ettersom det er den viktigste helligdagen for sjiamuslimer, Ashura.
Her er stemningen trist, nyhetene står på hele døgnet. Vi håper innstendig at situasjonen på Gaza skal forbedre seg.
Til alle hjemme, veldig glad i dere!
God klem fra oss i Tyr
tirsdag 6. januar 2009
søndag 4. januar 2009
Spiller kort og ser på tv.
Sola skinner og været er herlig i Beirut i dag, og vi er her fortsatt.
Eg og Annicken satt våkne i natt og fulgte med på pressemeldinger som gikk frem og
tilbake mellom Israel og Hezbollah om Sør-Libanon.
Til nå er alt rolig her i Libanon, virker som Hezbollah er pragmatiske. Rundt klokka to i natt kom de med en appell som ble vist på storskjerm i utkanten av Beirut. Vi satt i spenning og ventet på hva som kom til å skje.
Gaza brenner, ingen vinnere, kun tapere.
Her i Beirut har vi tilbrakt dagen ute i sola i forskjellige bydeler. I de muslimsk dominerte bydelene er det stadig flere fancy Burberry og Pradaskjerf som er byttet ut med Palestinaskjerf. Folk har behov for å vise sympati selv om livet her går sin vante gang. Folk i gatene er ikke like koselige lenger, stillheten rår. Det ellers vanlige spørsmålet om hvor man kommer fra er enda mer aktuellt.
Langs promenaden var det en svak bris, småguttene spillte fotball langs strandkanten og forelska par gikk hånd i hånd, men stemningen er trist.
Da vi kom tilbake til Hamra var det samlet seg en gjeng ungdommer utenfor Starbucks, hvor de holdt appeller og tente lys. Tenn et lys du og da vell.
Vi sitter på hotellet og skal spille kort, i morgen skal har vi en avtale tidlig for å komme oss avgårde til en leir her i byen. Det gleder vi oss veldig til. Også håper vi å komme oss til Rashedieh iløpet av morgenettermiddag.
God klem fra Inga
ps. har på meg Batman t-skjorta i dag Brita, veldig glad i den:)
Eg og Annicken satt våkne i natt og fulgte med på pressemeldinger som gikk frem og
tilbake mellom Israel og Hezbollah om Sør-Libanon.
Til nå er alt rolig her i Libanon, virker som Hezbollah er pragmatiske. Rundt klokka to i natt kom de med en appell som ble vist på storskjerm i utkanten av Beirut. Vi satt i spenning og ventet på hva som kom til å skje.
Gaza brenner, ingen vinnere, kun tapere.
Her i Beirut har vi tilbrakt dagen ute i sola i forskjellige bydeler. I de muslimsk dominerte bydelene er det stadig flere fancy Burberry og Pradaskjerf som er byttet ut med Palestinaskjerf. Folk har behov for å vise sympati selv om livet her går sin vante gang. Folk i gatene er ikke like koselige lenger, stillheten rår. Det ellers vanlige spørsmålet om hvor man kommer fra er enda mer aktuellt.
Langs promenaden var det en svak bris, småguttene spillte fotball langs strandkanten og forelska par gikk hånd i hånd, men stemningen er trist.
Da vi kom tilbake til Hamra var det samlet seg en gjeng ungdommer utenfor Starbucks, hvor de holdt appeller og tente lys. Tenn et lys du og da vell.
Vi sitter på hotellet og skal spille kort, i morgen skal har vi en avtale tidlig for å komme oss avgårde til en leir her i byen. Det gleder vi oss veldig til. Også håper vi å komme oss til Rashedieh iløpet av morgenettermiddag.
God klem fra Inga
ps. har på meg Batman t-skjorta i dag Brita, veldig glad i den:)
lørdag 3. januar 2009
Wake me up when the bloodshed ends.
Trenger et utrop i frustrasjon:
Vi sitter i Beirut og ser på nyheter, ikke lett å skru av og legge seg i en god og varm seng når man er så nærme grusomme handlinger.
Gruer meg til å våkne opp i morgen å slå på nyhetene. Eg er kvalm, ufattelig kvalm.
Våre hjerter står i brann for menneskene på Gaza som går nattetimene i møte.
Nå handler det om medmenneskelighet, etnisk rensing skyr ikkje barn og kvinner.
Ser ikke angsten i øynene, føler ikkje hjertebanken.
Se hva som skjer! Prøv å ha øynene åpne, eg er klar over at det ikke er en nødvendighet med stor refleksjon i de trygge hjem med fyr i peisen, men sett deg
inn i frustrasjonen, angsten, panikken rår, selv om det ikke er noe alarm vet man hva som venter.
Tenk å legge dine kjæreste for natten med skjelvende hender, skjelvende av redsel for at de ikke skal
gå morgendagen i møte.
Dette er ikke tid for storpolitikk, men for medmenneskelighet og FOR CRYING OUT LOUD:
Sunn fornuft. Likegyldighet dreper.
Nå er det tid for å ha en hånd å holde i...
Vi sitter i Beirut og ser på nyheter, ikke lett å skru av og legge seg i en god og varm seng når man er så nærme grusomme handlinger.
Gruer meg til å våkne opp i morgen å slå på nyhetene. Eg er kvalm, ufattelig kvalm.
Våre hjerter står i brann for menneskene på Gaza som går nattetimene i møte.
Nå handler det om medmenneskelighet, etnisk rensing skyr ikkje barn og kvinner.
Ser ikke angsten i øynene, føler ikkje hjertebanken.
Se hva som skjer! Prøv å ha øynene åpne, eg er klar over at det ikke er en nødvendighet med stor refleksjon i de trygge hjem med fyr i peisen, men sett deg
inn i frustrasjonen, angsten, panikken rår, selv om det ikke er noe alarm vet man hva som venter.
Tenk å legge dine kjæreste for natten med skjelvende hender, skjelvende av redsel for at de ikke skal
gå morgendagen i møte.
Dette er ikke tid for storpolitikk, men for medmenneskelighet og FOR CRYING OUT LOUD:
Sunn fornuft. Likegyldighet dreper.
Nå er det tid for å ha en hånd å holde i...
Shwayya Shwayya
Klokka er 4 på ettermiddagen og allemann ligger vi strak ut, Kristian stakkar huska ikkje romnummeret sitt eingong.
Eg satt våken med øyner som tinntallerkner i natt da Kristian og Annicken snubla inn på hotellet i 3 tida.
Ble knappe tre ørsmå timer søvn i natt, men dog endelig i et godt og varmt hotelrom. En iskald dusj måtte til for å kunne i det heile tatt våkne, men så var det tid for litt frokost og kaffe:) Nå var vi her alle tre! Alhamdullilah
I ni tiden la vi turen til Saida for å få tillatelse til å komme inn i leirene, heile turen dit var unnagjort iløpet av en liten time og vi vendte tilbake mot Beirut, vi blir her til i morgen.
Skravla går på arabisk ved alle anledninger, Shwayya Shwayya så begynner det å bli enklere å forstå den libanesiske dialekten!
I kveld skal vi ut å spise en bra middag og knytte vennskapsbånd.
Eg satt våken med øyner som tinntallerkner i natt da Kristian og Annicken snubla inn på hotellet i 3 tida.
Ble knappe tre ørsmå timer søvn i natt, men dog endelig i et godt og varmt hotelrom. En iskald dusj måtte til for å kunne i det heile tatt våkne, men så var det tid for litt frokost og kaffe:) Nå var vi her alle tre! Alhamdullilah
I ni tiden la vi turen til Saida for å få tillatelse til å komme inn i leirene, heile turen dit var unnagjort iløpet av en liten time og vi vendte tilbake mot Beirut, vi blir her til i morgen.
Skravla går på arabisk ved alle anledninger, Shwayya Shwayya så begynner det å bli enklere å forstå den libanesiske dialekten!
I kveld skal vi ut å spise en bra middag og knytte vennskapsbånd.
torsdag 1. januar 2009
Godt nyttår!
Riktig Godt Nyttår godtfolk, må det bare medbringe seg gode ting!
Skyene henger tungt over Beirut, noe som har gjort de siste dagene kalde til langt inn i beinmargen. Nettene har vært enda verre,litt av skylden til det har vært at vi bor på byens mest shabbye hostel. I morgen flytter eg over på Mayflower i påvente av at Kristian og Annicken kommer ned. Dagene går med til å vente, vente på å komme seg sør, vente på å møte folkene i leiren vi skal leve sammen med fremover,lure på hvordan det kommer til å bli, bekymre seg for situasjonen i regionen. Vi satt en gjeng å prøvde å sjå inn i glasskulen i går kveld, håpløsheten som rår gjør det vanskelig å forutse fremtiden.
I morgen er det fredag, den muslimske ukentlige helligdag. Vi vandra gjennom de tomme gatene fra Gemayzeh til Hamra tidligere i kveld, det var store postere
som kalte inn til demonstrasjoner i morgen. Vi kommer til å holde en lav profil og unngå de store folkemengdene. Det var store demonstrasjoner i utkanten av Beirut på
mandag arrangert av Hezbollah som agiterte mot Israel og vesten, vi holdt oss unna det også.
Tirsdag dro vi tidlig nordover med planer om å rekke over veeldig masse på engang, vi innså ganske kjapt at det utgikk. Vi tilbrakte morgentimene i Tripoli hvor vi kjøpte en bagel på gata og deretter vandret gjennom byens gater og fikk utforsket byens mangfoldige historie. Vi gikk i fotsporene til fønikerne, romerne, ummayadene, abbasidene, fatimidene, korsfarerne, mamlukkene og ottomanerne (puh masse å innta!)
Vi hoppet på en buss som tok oss oppover i fjellene til landsbyen Bcharre, kontrastene er store fra muslimske Tripoli til landsbyen som klamrer seg til fjellsiden hvor kristendommen er i førersetet. Snøen hang nedover fjellene og nesetippen min var rød som Rudolfs, for det var k-k-kaldt! Her besøkte vi museumet og graven til Khalil Gibran før vi (heldigvis) rakk siste bussen tilbake til Beirut.
Nyttårsaften gikk med til feberfantasier og avslapping. På kvelden spiste vi en god middag og deltok på nedtelling i sentrum. Var veldig koselig å få noen meldinger hjemmefra og høre noen kjente stemmer:)
I dag har vi vært i fantastiske Byblos, det var en fantastisk fantastisk by. Byblos er en av de eldste sivilisasjonene, det var her fønikerne skapte det første
alfabetet! Havnen var fantastisk i solstrålene som tittet frem i noen timer i dag. Fiskerne satt tålmodige og koste seg. Vi vandra gjennom gatene med mosker på ene siden og kirker på den andre. På et høydedrag over havnen står restene av et stort korsfarerslott, under der igjen ligger restene av den romerske perioden. På trærne hang modne appelsiner.
Eg spiste fisk til middag, fikk heile greia på fatet, namnamnam :P
Da solen gikk ned kom skyene og kulden tilbake og vi vendte nesen mot motorveien igjen. På veien opp bakkene ble vi vinka inn til å delta på en nyttårsgudstjeneste som ble holdt i en kirke bygd av korsfarerne. Majestetisk opplevelse da preken gikk på arameisk og arabisk.
Tre minutter stående i veikanten på motorveien gav gevinst, for plutselig kom en mikrobuss og vi var allerede på vei tilbake de 40 km til Beirut.
Etter at Maria fikk tilfredstillt behover for souvenirshopping havnet vi tilbake på hotellet.
Nå er det snart midnatt, eg ligg under to pledd med ullsokker, stilongs, bukse, to gensere og lue på. En solstol på en øde øy hadde vært noe akkurat nå:P
God natt alle mine venner, husk at eg er veldig glad i dere alle sammen!
Kos og klem fra Inga
Skyene henger tungt over Beirut, noe som har gjort de siste dagene kalde til langt inn i beinmargen. Nettene har vært enda verre,litt av skylden til det har vært at vi bor på byens mest shabbye hostel. I morgen flytter eg over på Mayflower i påvente av at Kristian og Annicken kommer ned. Dagene går med til å vente, vente på å komme seg sør, vente på å møte folkene i leiren vi skal leve sammen med fremover,lure på hvordan det kommer til å bli, bekymre seg for situasjonen i regionen. Vi satt en gjeng å prøvde å sjå inn i glasskulen i går kveld, håpløsheten som rår gjør det vanskelig å forutse fremtiden.
I morgen er det fredag, den muslimske ukentlige helligdag. Vi vandra gjennom de tomme gatene fra Gemayzeh til Hamra tidligere i kveld, det var store postere
som kalte inn til demonstrasjoner i morgen. Vi kommer til å holde en lav profil og unngå de store folkemengdene. Det var store demonstrasjoner i utkanten av Beirut på
mandag arrangert av Hezbollah som agiterte mot Israel og vesten, vi holdt oss unna det også.
Tirsdag dro vi tidlig nordover med planer om å rekke over veeldig masse på engang, vi innså ganske kjapt at det utgikk. Vi tilbrakte morgentimene i Tripoli hvor vi kjøpte en bagel på gata og deretter vandret gjennom byens gater og fikk utforsket byens mangfoldige historie. Vi gikk i fotsporene til fønikerne, romerne, ummayadene, abbasidene, fatimidene, korsfarerne, mamlukkene og ottomanerne (puh masse å innta!)
Vi hoppet på en buss som tok oss oppover i fjellene til landsbyen Bcharre, kontrastene er store fra muslimske Tripoli til landsbyen som klamrer seg til fjellsiden hvor kristendommen er i førersetet. Snøen hang nedover fjellene og nesetippen min var rød som Rudolfs, for det var k-k-kaldt! Her besøkte vi museumet og graven til Khalil Gibran før vi (heldigvis) rakk siste bussen tilbake til Beirut.
Nyttårsaften gikk med til feberfantasier og avslapping. På kvelden spiste vi en god middag og deltok på nedtelling i sentrum. Var veldig koselig å få noen meldinger hjemmefra og høre noen kjente stemmer:)
I dag har vi vært i fantastiske Byblos, det var en fantastisk fantastisk by. Byblos er en av de eldste sivilisasjonene, det var her fønikerne skapte det første
alfabetet! Havnen var fantastisk i solstrålene som tittet frem i noen timer i dag. Fiskerne satt tålmodige og koste seg. Vi vandra gjennom gatene med mosker på ene siden og kirker på den andre. På et høydedrag over havnen står restene av et stort korsfarerslott, under der igjen ligger restene av den romerske perioden. På trærne hang modne appelsiner.
Eg spiste fisk til middag, fikk heile greia på fatet, namnamnam :P
Da solen gikk ned kom skyene og kulden tilbake og vi vendte nesen mot motorveien igjen. På veien opp bakkene ble vi vinka inn til å delta på en nyttårsgudstjeneste som ble holdt i en kirke bygd av korsfarerne. Majestetisk opplevelse da preken gikk på arameisk og arabisk.
Tre minutter stående i veikanten på motorveien gav gevinst, for plutselig kom en mikrobuss og vi var allerede på vei tilbake de 40 km til Beirut.
Etter at Maria fikk tilfredstillt behover for souvenirshopping havnet vi tilbake på hotellet.
Nå er det snart midnatt, eg ligg under to pledd med ullsokker, stilongs, bukse, to gensere og lue på. En solstol på en øde øy hadde vært noe akkurat nå:P
God natt alle mine venner, husk at eg er veldig glad i dere alle sammen!
Kos og klem fra Inga
mandag 29. desember 2008
Vell fremme i Beirut
Søndag 28. des 2008
Første døgn i Libanon ebber ut og inntrykkene er mange. Landet omsider i de kjølige nattetimer etter forsinkelser fra Frankfurt.
Visumet var gratis på flyplassen, det gikk unna i en fei. Åh eg blei så glad da eg kom gjennom siste sjekk, der sto det en blid gammel mann med et skilt: Ms. Inga
Var fremme ved hotellet, som er et billig hostell igrunn, men siden eg hadde så positive opplevelser herfra forrige gang var det et lett valg å bruke det igjen. Det eg da ikkje visste var at i underetasjen til mitt kjære hotelrom ligger det en nattklubb som tydeligvis har høg bassbruk som image og som til hotellets eier sin frustrasjon er beryktet for horeri. Klokken ni i dag tidlig tuslet eg søvnløs over gaten, kvit i trynet av tretthet, for joda for nattklubben var fortsatt i full sving den.
I resepsjonen fikk eg servert rykende varm te og en munter resepsjonist som ikkje hadde noe imot en småtrøtt person som var skravlete i håp om å tørke støvet av sine
arabisk kunnskaper. Etter en liten time der var humøret mye bedre og eg valgte å starte dagen for fullt. Har tilbrakt dagen i Beiruts gater, blant Ferrarier og tanks, kirker og moskeer.
I påvente av at Maria skulle ankomme fra Damaskus valgte eg å gå på museum, eg har aldri vært noe museumentusiast, men Nasjonal Museumet i Beirut tar eg hatten av for. Der gikk det noen timer før eg valgte å ta turen videre til Pigeon Rocks siden eg var turist:P Derfra gikk eg hjem til hotellet, en liten times gange som tok meg gjennom bydelen Hamra og videre Downtown, til eg endte opp i lettsindige Gemayzeh og avslapping i den nedslitte lobbyen. Meldinger tikker inn om at Maria har ankommet Libanon og eg lar tiden fly sånn at beina og hodet får slappe litt av i munter samtale med andre skravlete turister. De umenneskelige hendelsene i Gaza kommer stadig lunkent frem fra forsamlingen som sitter å prøve å komme med overveide kommentarer. Det er ikkje lett å sitte i Libanon å vite nøyaktig hva man skal si om situasjonen, hvordan man skal erklære sin støtte og når man snakker med libanesere ser man et glimt av sorg og håpløshet, men man får også inn en liten følelse av at folk tenker: "puh det er heldigvis ikkje oss denne gangen" Ifra Damaskus rapporteres det om demonstrasjoner med demonstranter utkledde som selvmordsbombere.
En natt forbi, folk på Gaza trenger en hånd å holde i, palestinske barn skjelver av redsel de også når bombene suser over hodene deres og krigsmaskinen er på slaktetokt!
SÅ årets julebudskap fra Beirut er; Eat, Drink and be Merry, men ha øynene åpne for hva som skjer i verden.
Inga
Første døgn i Libanon ebber ut og inntrykkene er mange. Landet omsider i de kjølige nattetimer etter forsinkelser fra Frankfurt.
Visumet var gratis på flyplassen, det gikk unna i en fei. Åh eg blei så glad da eg kom gjennom siste sjekk, der sto det en blid gammel mann med et skilt: Ms. Inga
Var fremme ved hotellet, som er et billig hostell igrunn, men siden eg hadde så positive opplevelser herfra forrige gang var det et lett valg å bruke det igjen. Det eg da ikkje visste var at i underetasjen til mitt kjære hotelrom ligger det en nattklubb som tydeligvis har høg bassbruk som image og som til hotellets eier sin frustrasjon er beryktet for horeri. Klokken ni i dag tidlig tuslet eg søvnløs over gaten, kvit i trynet av tretthet, for joda for nattklubben var fortsatt i full sving den.
I resepsjonen fikk eg servert rykende varm te og en munter resepsjonist som ikkje hadde noe imot en småtrøtt person som var skravlete i håp om å tørke støvet av sine
arabisk kunnskaper. Etter en liten time der var humøret mye bedre og eg valgte å starte dagen for fullt. Har tilbrakt dagen i Beiruts gater, blant Ferrarier og tanks, kirker og moskeer.
I påvente av at Maria skulle ankomme fra Damaskus valgte eg å gå på museum, eg har aldri vært noe museumentusiast, men Nasjonal Museumet i Beirut tar eg hatten av for. Der gikk det noen timer før eg valgte å ta turen videre til Pigeon Rocks siden eg var turist:P Derfra gikk eg hjem til hotellet, en liten times gange som tok meg gjennom bydelen Hamra og videre Downtown, til eg endte opp i lettsindige Gemayzeh og avslapping i den nedslitte lobbyen. Meldinger tikker inn om at Maria har ankommet Libanon og eg lar tiden fly sånn at beina og hodet får slappe litt av i munter samtale med andre skravlete turister. De umenneskelige hendelsene i Gaza kommer stadig lunkent frem fra forsamlingen som sitter å prøve å komme med overveide kommentarer. Det er ikkje lett å sitte i Libanon å vite nøyaktig hva man skal si om situasjonen, hvordan man skal erklære sin støtte og når man snakker med libanesere ser man et glimt av sorg og håpløshet, men man får også inn en liten følelse av at folk tenker: "puh det er heldigvis ikkje oss denne gangen" Ifra Damaskus rapporteres det om demonstrasjoner med demonstranter utkledde som selvmordsbombere.
En natt forbi, folk på Gaza trenger en hånd å holde i, palestinske barn skjelver av redsel de også når bombene suser over hodene deres og krigsmaskinen er på slaktetokt!
SÅ årets julebudskap fra Beirut er; Eat, Drink and be Merry, men ha øynene åpne for hva som skjer i verden.
Inga
onsdag 10. desember 2008
Da var det klart for Libanon
Semesteret i Norge har gått så fort, på mange måter altfor fort!
Sitter her i lykkerus over å ha levert inn siste eksamen!
Ikke misforstå, gleder med vanvittig til Libanon og de utfordningene som venter der, men hadde ikkje gjort noe å blitt her baaare litt lenger;)
Nå er det Rashedieh som venter.
For alle som ikkje er helt oppdaterte på det libanesiske landskap så kan vi jo klistre på et lite kart..

Rashedieh ligger i gåavstand til havnebyen Tyr i den sørlige delen av Libanon.
Leiren ble etablertsom palestinsk flyktningeleir av UNRWA i 1963, da hadde den tidligere eksistert som flyktningeleir for armenske flyktninger under den franske mandatsperioden.
Under den libanesiske borgerkrigen fra 1975-1989 foregikk det store herjinger i Sør-Libanon. Perioden 1982-1987 blir referert til som en hard periode for Rashedieh i likhet med alle de andre palestinske flykningeleirene i landet. Store deler av infrastrukturen ble lagt i ruiner, noe UNRWA ikke har klart å stable på beina igjen.
UNRWA sine kilder tilsier at på 2000-tallet har antall bosatte i leiren vært ca. 30 000 registrerte flyktninger, noe som gjør den til den største flyktningeleiren i Libanon etter at Nahr al-Bared ble knust av den libanesiske hæren i 2007.
Kommer mer.. bare ikke ferdig..
Sitter her i lykkerus over å ha levert inn siste eksamen!
Ikke misforstå, gleder med vanvittig til Libanon og de utfordningene som venter der, men hadde ikkje gjort noe å blitt her baaare litt lenger;)
Nå er det Rashedieh som venter.
For alle som ikkje er helt oppdaterte på det libanesiske landskap så kan vi jo klistre på et lite kart..

Rashedieh ligger i gåavstand til havnebyen Tyr i den sørlige delen av Libanon.
Leiren ble etablertsom palestinsk flyktningeleir av UNRWA i 1963, da hadde den tidligere eksistert som flyktningeleir for armenske flyktninger under den franske mandatsperioden.
Under den libanesiske borgerkrigen fra 1975-1989 foregikk det store herjinger i Sør-Libanon. Perioden 1982-1987 blir referert til som en hard periode for Rashedieh i likhet med alle de andre palestinske flykningeleirene i landet. Store deler av infrastrukturen ble lagt i ruiner, noe UNRWA ikke har klart å stable på beina igjen.
UNRWA sine kilder tilsier at på 2000-tallet har antall bosatte i leiren vært ca. 30 000 registrerte flyktninger, noe som gjør den til den største flyktningeleiren i Libanon etter at Nahr al-Bared ble knust av den libanesiske hæren i 2007.
Kommer mer.. bare ikke ferdig..
Abonner på:
Innlegg (Atom)
