Søndag 28. des 2008
Første døgn i Libanon ebber ut og inntrykkene er mange. Landet omsider i de kjølige nattetimer etter forsinkelser fra Frankfurt.
Visumet var gratis på flyplassen, det gikk unna i en fei. Åh eg blei så glad da eg kom gjennom siste sjekk, der sto det en blid gammel mann med et skilt: Ms. Inga
Var fremme ved hotellet, som er et billig hostell igrunn, men siden eg hadde så positive opplevelser herfra forrige gang var det et lett valg å bruke det igjen. Det eg da ikkje visste var at i underetasjen til mitt kjære hotelrom ligger det en nattklubb som tydeligvis har høg bassbruk som image og som til hotellets eier sin frustrasjon er beryktet for horeri. Klokken ni i dag tidlig tuslet eg søvnløs over gaten, kvit i trynet av tretthet, for joda for nattklubben var fortsatt i full sving den.
I resepsjonen fikk eg servert rykende varm te og en munter resepsjonist som ikkje hadde noe imot en småtrøtt person som var skravlete i håp om å tørke støvet av sine
arabisk kunnskaper. Etter en liten time der var humøret mye bedre og eg valgte å starte dagen for fullt. Har tilbrakt dagen i Beiruts gater, blant Ferrarier og tanks, kirker og moskeer.
I påvente av at Maria skulle ankomme fra Damaskus valgte eg å gå på museum, eg har aldri vært noe museumentusiast, men Nasjonal Museumet i Beirut tar eg hatten av for. Der gikk det noen timer før eg valgte å ta turen videre til Pigeon Rocks siden eg var turist:P Derfra gikk eg hjem til hotellet, en liten times gange som tok meg gjennom bydelen Hamra og videre Downtown, til eg endte opp i lettsindige Gemayzeh og avslapping i den nedslitte lobbyen. Meldinger tikker inn om at Maria har ankommet Libanon og eg lar tiden fly sånn at beina og hodet får slappe litt av i munter samtale med andre skravlete turister. De umenneskelige hendelsene i Gaza kommer stadig lunkent frem fra forsamlingen som sitter å prøve å komme med overveide kommentarer. Det er ikkje lett å sitte i Libanon å vite nøyaktig hva man skal si om situasjonen, hvordan man skal erklære sin støtte og når man snakker med libanesere ser man et glimt av sorg og håpløshet, men man får også inn en liten følelse av at folk tenker: "puh det er heldigvis ikkje oss denne gangen" Ifra Damaskus rapporteres det om demonstrasjoner med demonstranter utkledde som selvmordsbombere.
En natt forbi, folk på Gaza trenger en hånd å holde i, palestinske barn skjelver av redsel de også når bombene suser over hodene deres og krigsmaskinen er på slaktetokt!
SÅ årets julebudskap fra Beirut er; Eat, Drink and be Merry, men ha øynene åpne for hva som skjer i verden.
Inga
mandag 29. desember 2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar